NV har, helt siden forslaget om politiets rett til å kontrollere privates oppbevaring av våpen ble vedtatt, arbeidet mot dette forslaget. Sammen med Prof. Andenæs` betraktninger om denne loven, har også NV vært av den oppfatning at denne loven strider mot Grunnlovens § 102 og menneskerettighetene.

Et av NV`s medlemmer har erfart politiets oppfatning av § 27 A, annet ledd.

Vedkommende fikk politiet på besøk etter at en person tystet til politiet at vårt medlem sannsynligvis oppbevarte uregistrerte våpen. Politiet, besluttet pågripelse og ransaking av vedkommende, hans bopel med tilhørende rom og boder, andre steder og rom vedkommende disponerer, som kontor, arbeidsplass, hytte, biler m.m.. Dette med hjemmel i straffeprosesslovens § 175 jfr. § 171 og § 197, jfr. 192, 194 og 195.

Ransaking reguleres i straffeprosessloven, og kap. 15 Ransaking m.v. § 192 sier :

Mange momenter følger denne saken. Mistanke om innehav av uregistrerte våpen, skal ikke hjemle politiets rett til beslutning om pågripelse og ransaking av en lovlydig våpeneier, Dette er akkurat hva NV påpekte i debatten forut for loven om politiets rett til kontroll av privates våpenoppbevaring, ble vedtatt.

Politiet har hjemmel til å foreta ransaking hjemme hos en person i de tilfeller hvor det er skjellig grunn til å mistenke personen for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff.

Dersom straffebudet kun gir anvisning på bot, kan politiet ikke foreta husransaking. I henhold til våpenlovens § 33 kan det idømmes fengselsstraff ved overtredelse av loven – og det kan således besluttes husransaking ved mistanke om brudd på våpenloven.

Mistanken må være vel begrunnet. Høyesterett har uttalt at det skal være mer sannsynlig at mistenkte har begått den straffbare handlingen saken gjelder, enn at han ikke har det. Det er imidlertid ikke et krav at det er sannsynlig at politiet vil finne bevis eller ting som kan beslaglegges ved ransakelsen.

Hvordan politiet får mistanken, kan være avgjørende, så lenge vilkåret om skjellig grunn til mistanke er oppfylt. Det er i norsk rett for eksempel ikke ulovlig for politiet å benytte seg av tystere for å skaffe opplysninger som kan danne utgangspunkt for videre etterforskning. Det er heller ikke entydig slik at bevis som politiet har skaffet seg på en ulovlig måte blir nektet fremført under en senere rettssak. Dersom for eksempel politiet under en ulovlig ransaking finner et hjemmebrennapparat kan ikke eieren kreve beviset satt ut av betraktning med den begrunnelsen at det ikke ville blitt funnet uten den ulovlige ransakingen.

Spørsmålet blir derfor om politiet har skjellig grunn til mistanke i det enkelte tilfelle. Mistanken må foreligge før ransakingen blir besluttet.

Husransaking skal i utgangspunktet besluttes av retten, men den person det skal ransakes hos har ikke krav på forhåndsvarsel eller rett til å uttale seg før ransaking finner sted. Rettens beslutning er ikke nødvendig dersom den det ransakes hos skriftlig samtykker.

I enkelte tilfeller kan påtalemyndighetene beslutte husransaking. Dette gjelder i de tilfeller det er fare ved opphold, dvs. at formålet med ransakingen kan ødelegges dersom man må vente på rettens beslutning.

Videre kan politiet, (politimann med politimyndighet), beslutte ransaking når mistenkte tas på fersk gjerning eller forfølges på ferske spor. Politiet kan også beslutte ransaking i det tilfeller der det er sterk mistanke om at en person har utført en handling som kan gi mer enn 6 mnd. fengselsstraff, og det er fare for at formålet med ransakelsen vil falle bort dersom man skal vente på rettens beslutning.

Det følger av ovennevnte at det er ganske strenge vilkår for når politiet på egen hånd kan beslutte ransaking av et privat hjem. Det er lite sannsynlig at kun en mistanke om at et medlem i en skytterklubb har et uregistrert våpen, er nok til å gi politiet eller påtalemyndighetene rett til å beslutte husransaking.

Saken gjelder gyldigheten av Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003, der saksøkeren fikk sitt våpenkort tilbakekalt fordi han nektet å medvirke til at politiet fikk kontrollere oppbevaringen av våpen i hans hjem. Spørsmålet er om vedtaket må anses ugyldig, fordi våpenloven § 27 a annet ledd om politiets adgang til kontroll av sivil oppbevaring av skytevåpen er grunnlovsstridig eller innebærer en krenkelse av bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK).

Saken gjelder videre spørsmålet om saksøkeren – som en midlertidig forføyning etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 – skal få beholde sine våpen inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort.

Saksøkeren, Are Fosjord, er født den 20. april 1948. Han har siden 1968 vært en ivrig skytter. Han har i den forbindelse deltatt i en rekke nasjonale og internasjonale mesterskap innen skyting med pistol, revolver og rifle, og det er opplyst at han har mottatt til sammen 118 medaljer, hvorav 57 gullmedaljer.

Are Fosjord har siden 1969 vært medlem i Lillestrøm og Omegn Pistolklubb, hvor han i perioder har vært både styremedlem og formann. Han har videre vært kasserer i Norsk Svartkruttunion gjennom 7 år og formann i Akershus skytterkrets i 8 år. Siden 1996 har saksøkeren vært formann i Norsk Våpeneierforbund. Forbundet organiserer våpeneiere over hele landet og har ca. 3.000 medlemmer.

I 1974 utarbeidet Are Fosjord et nybegynnerkurs for pistolskyttere som skulle opptas som medlemmer i en pistolklubb. Dette er i dag et omfattende kurs, og saksøkeren avholder selv flere slike kurs hvert år. I Akershus skytterkrets har Are Fosjord også vært ansvarlig for dommer- og skytelederkurs samt avholdt idrettens A-kurs for treningsledere. Han har videre vært konsulent i forbindelse med bygging av flere skytebaner.

Som følge av sin interesse for skytevåpen, har Are Fosjord skaffet seg en ikke ubetydelig våpensamling, og han oppbevarer per i dag ca. 40 registrerte våpen i sitt hjem. Ifølge saksøkeren blir våpnene oppbevart på en ordentlig og betryggende måte i samsvar med bestemmelsene i våpenforskriften. Våpnene oppbevares i en bunker og er nedlåst i FG-godkjente sikringsskap med alarm knyttet til vaktselskap.

Det er på det rene at Are Fosjord aldri har vært straffet eller tiltalt verken for overtredelse av våpenloven eller for andre forhold.

Ved brev fra Romerike politidistrikt – forvaltningsavdelingen - av 6. mai 2003 ble saksøkeren varslet om at politiet i Romerike ønsket å kontrollere at de registrerte våpnene var til stede og at oppbevaringen av våpnene var forskriftsmessig. Det ble i brevet bedt om at Fosjord tok kontakt med politiet for å avtale tid for kontroll.

Da saksøkeren ikke tok kontakt, mottok han primo juni 2003 et nytt brev fra politiet. Are Fosjord v/Advokatfirmaet Hersløv Flod & Co DA v/advokat Erik Saunes svarte på henvendelsen i brev av 17. juni 2003. Det fremgår av brevet at grunnen til at saksøkeren motsatte seg politiets kontroll av våpnene, var at han mener at bestemmelsen i våpenloven § 27 a annet ledd er i strid med grunnloven § 102 og EMK art. 8.

Ved brev fra Romerike politidistrikt – forvaltningsavdelingen - av 30. juni 2003 ble Are Fosjord varslet om at det kunne bli aktuelt å treffe vedtak om tilbakekalling av hans våpenkort, jf. våpenloven § 10. Som begrunnelse oppga politiet at saksøkeren ikke lenger ble ansett å være tilstrekkelig pålitelig til å inneha skytevåpen. Det ble i den forbindelse vist til at Are Fosjord hadde unndratt seg politiets våpenkontroll.

Saksøkeren v/Advokatfirmaet Hersløv Flod & Co DA v/advokat Jan Heftye Blehr svarte på henvendelsen i brev av 11. juli 2003. I brevet fastholdt saksøkeren at det var prinsipielle årsaker til at han motsatte seg politiets kontroll av våpnene. Ved å nekte å medvirke til våpenkontrollen, ønsket saksøkeren å få bestemmelsen i våpenloven § 27 a annet ledd rettslig prøvet i forhold til grunnloven § 102.

Ved Romerike politidistrikts vedtak av 20. august 2003, ble saksøkerens våpenkort tilbakekalt. Det ble videre fattet vedtak om innlevering/avhendelse av ikke registreringspliktige/frie skytevåpen samt forbud mot fremtidig erverv/besittelse av skytevåpen og ammunisjon.

I medhold av våpenlovens § 10 sjette ledd, jf. § 15 pålegges De å innlevere Deres mulige ikke registreringspliktige/frie skytevåpen (start/signalvåpen og lignende) med tilhørende ammunisjon som De måtte være i besittelse av.

Bakgrunnen for vedtaket er at De ikke etterkommer politiets lovhjemlede adgang til å kontrollere oppbevaring av Deres skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, jf. våpenlovens § 27 a annet ledd. Det vises til våre brev, henholdsvis av 6. mai og 5. juni d.å. vedrørende forhåndsvarsel om kontroll, samt brev av 17. juni d.å. fra adv. Erik Saunes, hvor det uttales at Fosjord av prinsipielle årsaker ikke ønsker å medvirke til gjennomføring av den varslede kontroll.

På bakgrunn av at De unndrar Dem politiets anmodning om kontroll, finner ikke politimesteren i Romerike å ha den nødvendige tillit til Dem og anser Dem derfor ikke tilstrekkelig pålitelig til å inneha skytevåpen, jf. våpenlovens § 10 første ledd.

I medhold av våpenlovens § 10 femte ledd bes De snarest innlevere våpnene til politiet.

De har anledning til å selge våpnene til godkjent forhandler, eller til annen person som fyller betingelsene for å kunne erverve slike våpen. Hvis avhendelse/salg ikke har funnet sted innen 3 – tre – måneder fra i dag, vil politiet selge våpnene for Deres regning.

I medhold av våpenlovens § 10 sjuende ledd, treffes vedtak om at De inntil videre forbys å eie eller inneha skytevåpen, våpendeler og ammunisjon som nevnt i våpenlovens § 5”.

Vedtaket ble påklaget av Are Fosjord v/Advokatfirmaet Hersløv Flod & Co DA v/advokat Jan Heftye Blehr den 10. september 2003.

I Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003 ble saksøkerens klage avslått. Fra vedtaket hitsettes:

”Politidirektoratet viser til klage av 10. september 2003 fra advokat Jan Heftye Blehr som på vegne av Are Fosjord klager på vedtak datert 20. august 2003 fra Romerike politidistrikt om tilbakekall av våpenkort og innlevering av våpen i medhold av våpenloven § 10, 1. og 4. ledd. Det ble i samme vedtak nedlagt forbud mot at Fosjord eier eller fremtidig anskaffer våpen og ammunisjon som nevnt i våpenloven § 5.

Etter våpenloven § 10, 1. og 4. ledd, skal våpenkort tilbakekalles og våpen kreves innlevert hvis innehaveren ikke er edruelig eller pålitelig eller dersom han av særlige grunner kan anses som uskikket til å ha skytevåpen.

Direktoratet har merket seg at klageren har registrert 40 våpen, 3. stk løp/piper samt 1 ombyggingssett på sitt våpenkort. På bakgrunn av det betydelige antall våpen som klageren har registrert på sitt våpenkort, besluttet Romerike politidistrikt den 6. mai 2003 å foreta kontroll med klagerens oppbevaring av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, jf. våpenloven § 27 a, 2. ledd, jf. våpenforskriften § 22-5. Direktoratet har videre merket seg at klageren har nektet å medvirke til slik kontroll.

Klagerens manglende vilje til å etterleve våpenlovens sentrale bestemmelser gir grunn til alvorlig tvil om klageren fyller de strenge krav til personlige egenskaper som våpenloven krever for å kunne inneha skytevåpen.

Ved bedømmelsen av om en person tilfredsstiller våpenlovens strenge krav til personlige egenskaper, er det i våpenlovens forarbeider samt direktoratets praksis lagt vekt på ethvert forhold som er egnet til å belyse søkerens evne og vilje til å etterfølge lover og regler generelt og våpenlovens regler spesielt.

Politidirektoratet har etter dette ikke opplysninger som gir grunnlag for å fravike den vurdering som er utøvet av Romerike politidistrikt. Klagen tas etter dette ikke til følge”.

Ved stevning av 11. desember 2003 har v/Advokatfirmaet Hersløv Flod & Co DA v/advokat Per Arne Flod på vegne av Are Fosjord reist sak mot Staten v/Justisdepartementet med påstand om at Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003 er ugyldig. Det ble samtidig begjært midlertidig forføyning for at saksøkeren skulle få beholde sine våpen inntil til hovedsaken er rettskraftig avgjort.

Staten v/Justisdepartementet v/Regjeringsadvokaten v/advokatfullmektig Kine E. Steinsvik har tatt til gjenmæle i tilsvar av 27. januar 2004.

Hovedforhandling i saken ble avholdt i Oslo tingrett den 8. og 9. mars 2004. Saksøkeren møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For Staten v/Justisdepartementet møtte prosessfullmektigen. Til stede var videre seksjonssjef i Politidirektoratet Steinar Talgø. Det ble avhørt 4 vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksøkeren har i det vesentligste anført:

Are Fosjord gjør gjeldende at Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003 er ugyldig, da vedtaket etter saksøkerens mening er fattet med hjemmel i lov som strider mot grunnloven §102. Som støtte for sitt syn viser Are Fosjord til en rapport fra Johs. Andenæs av 19. november 1997. I rapporten konkluderer Andenæs med at våpenloven § 27 a annet ledd står i et tvilsomt forhold til grunnloven § 102.

Bestemmelsen i grunnloven § 102 er uendret siden vedtakelsen i 1814, og den er satt til å beskytte enkeltmenneskets frihet og sikkerhet. Paragrafen må derfor gis betydelig gjennomslagskraft i forhold til ny lovgivning.

Are Fosjord bestrider ikke at kontroller som foretas av forvaltningens organer slik som bygningsvesen, brannvesen osv. ikke er i strid med grunnloven. Kontroller som foretas av politiet som forvaltningsorgan reiser imidlertid det problem at politiet ved siden av å skulle forebygge kriminalitet, har som sin hovedoppgave å forfølge straffbare forhold. En kontroll foretatt av politiet i en våpeneiers hjem, vil derfor ha en annen karakter enn en kontroll foretatt av tekniske etater. Særlig vil dette komme frem dersom kontrollen utføres av uniformert politi. Avdekkes det at et våpen ikke er oppbevart på lovlig måte, vil det for politiet være et naturlig neste skritt å gjøre straffeansvar gjeldende. Selv om den juridiske konstruksjonen er forvaltningsmessig, fører kontrollen derfor til en faktisk situasjon av den art som grunnloven § 102 tar sikte på å hindre, nemlig den at statens organer uten noen bestemt mistanke trenger inn i borgernes hjem for å etterspore om noe ulovlig foregår eller har foregått der.

Etter Are Fosjords mening ble forholdet mellom våpenloven § 27 a annet ledd og grunnloven § 102 for øvrig bare i begrenset grad behandlet i forbindelse med lovens vedtakelse. Slik saksøkeren ser det, ble forholdet til grunnloven § 102 overhode ikke vurdert, verken i Våpenlovutvalget eller i departementet før Ot. prp. nr. 74 (1996-97) forelå. Det var først under Justiskomiteens behandling av lovforslaget at spørsmålet om forholdet til grunnloven § 102 ble diskutert. I Justiskomiteen og under Stortings-forhandlingene ble grunnlovsspørsmålet for øvrig bare undergitt en politisk vurdering. Noen juridisk-faglig vurdering ble ikke foretatt. Etter saksøkerens mening skulle lovforslaget ikke vært vedtatt før det var foretatt en grundig juridisk utredning av forholdet til grunnloven § 102.

Are Fosjord gjør videre gjeldende at Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003 er ugyldig, da vedtaket etter saksøkerens mening er fattet med hjemmel i lov som strider mot EMK artikkel 8. Som støtte for sitt syn viser Are Fosjord til en rapport fra Johs. Andenæs av 19. november 1997. I rapporten konkluderer Andenæs med at våpenloven § 27 a annet ledd neppe lar seg forene med EMK.

EMK artikkel 8 fastslår at enhver har rett til respekt for sitt hjem og sin bolig. Skal husundersøkelser finne sted må inngrepet være i samsvar med loven, forfølge et legitimt formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn. Det er i så henseende fastslått gjennom praksis at unntakene i artikkel 8 nr. 2 skal tolkes innskrenkende.

Saksøkeren anfører at våpenloven § 27 a annet ledd er for vag og ubestemt, og at bestemmelsen gir ikke garantier mot misbruk. Politiet - som både kontrollerende og sanksjonerende organ - kan videre misbruke bestemmelsen.

Kravet om forhåndsvarsling kan etter Are Fosjords mening ikke føre til at bestemmelsen blir i overensstemmelse med EMK. Av betydning i den forbindelse er at det i selve lovteksten ikke er gitt bestemmelser om hvordan forhåndsvarsel skal gis. At slike regler er gitt i våpenforskriften § 22-5, gir etter Are Fosjords mening ikke tilstrekkelige garantier mot overgrep fra myndighetenes side.

Saksøkeren gjør videre gjeldende at vedtakelsen av våpenloven § 27 a annet ledd heller ikke er overbevisende begrunnet. Norske våpeneiere er stort sett seriøse og lovlydige, og behovet for ansvarliggjøring av våpeneierne kan ikke forsvare at politiet skal gis adgang til å foreta inspeksjoner i borgernes hus og hjem. Bestemmelsen er for øvrig en radikal nyskapning, og i de fleste andre land i Europa er det ingen tilsvarende adgang for politiet til å føre kontroll med sivil oppbevaring av våpen. Når de fleste andre land ikke har bestemmelser om politikontroll med oppbevaring av våpen, er det etter Are Fosjords mening ikke grunnlag for å anse en slik adgang som ”nødvendig i et demokratisk samfunn”. Det vises i den forbindelse til Johs. Andenæs rapport av 19. november 1997.

I spørsmålet om midlertidig forføyning, gjør saksøkeren gjeldende at kravet må anses sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6. Det vises i så henseende til det som ovenfor er anført vedrørende hovedsaken.

Hva angår spørsmålet om det foreligger en sikringsgrunn, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-2, anføres at det vil være en vesentlig skade og ulempe for saksøkeren å måtte innlevere sine våpen før saken er endelig avgjort.

Staten v/Justisdepartementet anfører at Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003 er gyldig. Vedtaket bygger etter statens syn på riktig faktum og korrekt rettsanvendelse.

Saksøkte bestrider at våpenloven § 27 a annet ledd i strid med grunnloven § 102. Etter statens syn er den kontroll som våpenloven § 27 a annet ledd gir hjemmel for, ikke å anse som en ”husinkvisisjon” i grunnlovens forstand. Den kontroll som myndighetene kan foreta med hjemmel i bestemmelsen er ifølge staten en ren forvaltningsmessig kontroll av den enkelte våpeneiers skytevåpen og ammunisjon. Saksøkte viser i den forbindelse til Ot. prp. nr. 74 (1996-97) side 23, der det fremgår at Våpenlovutvalget mente at politiet burde ha adgang til å foreta kontroll, på lik linje med andre forvaltningsorganer som har kontrollmyndighet, som for eksempel elektrisitetstilsyn og brannvesen.

Slik saksøkte ser det, vil grunnlovsbestemmelsen ikke ramme myndighetenes adgang til å foreta lovhjemlet forvaltningsmessig kontroll for å sikre viktige samfunnsmessige hensyn. Samfunnsutviklingen har gjort at myndighetene – for å hindre ulovlige handlinger samt ulykker ved bruk av skytevåpen – har gitt regler om oppbevaring av våpen i private hjem. For å gjøre regelverket effektivt, ble det besluttet at det skulle være en kontrolladgang. I lys av den langvarige norske tradisjonen med politiet som forvaltningsmyndighet, kan staten ikke se at det forhold at det er politiet som gjennomfører kontrollen kan medføre at ordningen er grunnlovsstridig.

Av betydning for saken er etter statens mening videre at det i våpenforskriften § 22-5 er gitt utfyllende regler om gjennomføringen av politiets forvaltningsmessige kontroll. At reglene er inntatt i våpenforskriften og ikke i våpenloven, kan ikke være avgjørende. Det vises i den forbindelse til at forskriften selvsagt må være i overensstemmelsen med loven, grunnloven og bestemmelsene i EMK.

Forholdet mellom våpenloven § 27 a annet ledd og grunnloven § 102 ble for øvrig vurdert av Stortinget i forbindelse med vedtakelsen av bestemmelsen. Det vises i den forbindelse til Innst. O. nr. 39 (1997-98) side 7-8 der det fremgår at flertallet stemte for lovforslaget etter å ha kommet til at bestemmelsen ikke var i strid med grunnloven § 102.

Saksøkte kan videre ikke se at våpenloven § 27 a annet ledd er i strid med EMK artikkel 8.

Staten bestrider ikke at bestemmelsen i våpenloven § 27 a annet ledd i utgangspunktet innebærer et inngrep i retten til respekt for sitt hjem etter artikkel 8 nr. 1. Det gjøres imidlertid gjeldende at det inngrep som kontrollen innebærer, oppfyller vilkårene i artikkel 8 nr. 2. Etter artikkel 8 nr. 2 kan det foretas inngrep dersom det er ”nødvendig i et demokratisk samfunn”, når inngrepet er hjemlet i lov og for bl.a. å forebygge uorden og kriminalitet. Rettspraksis angir klart at statene ved vurderingen av et inngreps nødvendighet nyter en viss skjønnsmargin.

Staten anfører at det ved vurderingen av om et inngrep er nødvendig i et demokratisk samfunn, må legges betydelig vekt på om myndighetene har foretatt en avveining av de hensyn som taler for og imot inngrepet. I nærværende sak er på det rene at bestemmelsen om kontroll av privat oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon ble vurdert i forhold til EMK artikkel 8 under lovforberedelsen. Det vises i den forbindelse til Ot. prp. nr. 74 (1996-97) side 24. Det er et faktum at stortingsflertallet sluttet seg til denne vurderingen, jf. Innst. O. nr. 39 (1997-98) side 7-8.

Av betydning for saken er videre at myndighetene har utformet et regelverk som er så lite inngripende som mulig. Det vises i den forbindelse til lovens krav om forhåndsvarsel og begrensningene for våpenkontrollen i våpenforskriften § 22-5.

I spørsmålet om midlertidig forføyning, vil staten bestride at saksøkeren har sannsynliggjort at det foreligger et krav, jf. tvangsfullbyrdelseslovens § 15-6.

Dersom retten kommer til at forføyningskravet er sannsynliggjort, vil staten ikke bestride at det foreligger en sikringsgrunn, jf. tvangsfullbyrdelseslovens § 15-2.

Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003. I vedtaket ble saksøkerens våpenkort tilbakekalt, jf. våpenloven § 10 første ledd. Det ble samtidig nedlagt forbud mot fremtidig erverv/besittelse av skytevåpen og ammunisjon, jf. våpenloven § 10 sjuende ledd.

Det fremgår av Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003 at tilbakekallingen av våpenkortet m.v. er begrunnet med at saksøkeren har nektet politiet å foreta kontroll med om han oppbevarer sine skytevåpen i samsvar med reglene i våpenloven og våpenforskriften. I henhold til våpenloven § 27 a annet ledd har politiet adgang til å kontrollere sivil oppbevaring av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon.

Are Fosjord har gjort gjeldende at han hadde rettslig adgang til å motsette seg politiets kontroll av oppbevaringen av våpnene m.v. Han anfører i så henseende at våpenloven § 27 a annet ledd er i strid med grunnloven § 102 og innebærer en krenkelse av EMK artikkel 8. Dersom bestemmelsen er grunnlovsstridig og/eller i strid med reglene i EMK, er på det rene at Politidirektoratets vedtak vil være ugyldig.

Tingretten vil i det følgende først ta stilling til gyldigheten av Politidirektoratets vedtak i forhold til grunnloven § 102. Dernest vil retten avgjøre om vedtaket må kjennes ugyldig som stridende mot EMK artikkel 8.

Avslutningsvis vil tingretten avgjøre om det i nærværende sak er grunnlag for å treffe beslutning om at saksøkeren – som en midlertidig forføyning etter reglene i tvangsfullbyrdelseslovens kapittel 15 – skal få beholde sine våpen inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort.

Saksøkeren har i nærværende sak gjort gjeldende at våpenloven § 27 a annet ledd er i strid med grunnloven § 102. Det er i den forbindelse vist til en rapport avgitt av Johs. Andenæs til Norges Våpeneierforbund den 19. november 1997. I rapporten gir Andenæs uttrykk for at bestemmelsen i våpenloven § 27 a annet ledd står i et tvilsomt forhold til grunnloven § 102.

Hva angår rettens prøvelsesadgang, legger tingretten til grunn at lovers grunnlov-messighet er et spørsmål som kan prøves av domstolene. Det vises i så henseende til Rt. 1976 side 1 og Rt. 1996 side 1415.

Ved vurderingen av hvor mye som skal til for å sette en lov til side som grunnlovs-stridig, tar tingretten utgangspunkt i det som er uttalt i Rt. 1976 side 1 om at det må foretas en tredeling av grunnlovsbestemmelsene. Grunnlovens bestemmelser til vern om enkeltmenneskets frihet og sikkerhet må ha størst gjennomslagskraft, mens de bestemmelser som regulerer de andre statsmaktenes arbeidsmåte og innbyrdes kompetanse må ha minst. Grunnlovsbestemmelser til vern om økonomiske rettigheter må antas å stå i en mellomstilling. I denne sammenheng legger tingretten til grunn at grunnloven § 102 er satt til vern om enkeltmenneskets frihet og sikkerhet. Bestemmelsen må således antas å ha en betydelig gjennomslagskraft.

Hva angår domstolenes prøvelsesrett, legger tingretten videre til grunn at Stortingets forståelse av lovens forhold til grunnloven må spille en betydelig rolle ved avgjørelsen av grunnlovmessigheten. Domstolene må videre vise varsomhet med å sette sin vurdering over lovgiverens, jf. Rt. 1976 side 1. Ut fra dette bør domstolene vike tilbake for å konstatere grunnlovsstrid i tilfeller hvor det foreligger rimelig tvil, og hvor Stortinget klart har vurdert og bygd på at loven ikke kommer i strid med grunnloven.

Grunnloven § 102 bygger på den samme tanke som er uttrykt i det engelske rettsordspråk ” My house is my castle”.

I Johs. Andenæs, ”Statsforfatningen i Norge”, 9. utgave, side 338, fremheves at grunnloven § 102 gir en viss begrensning i lovgiverens frihet til å tillate husundersøkelser. Det er imidlertid ifølge forfatteren uklart hvor langt denne begrensningen går. Fra Johs. Andenæs, ”Statsforfatningen i Norge”, 9. utgave,

”Det bestemmelsen taler om er husinkvisisjoner. I konstitusjonskomiteens utkast heter det: ”Hver Borgers Huus er hellig”. Også § 102 har alltid vært fortstått slik at det er boligens ukrenkelighet den tar sikte på å beskytte.

På den annen side kan ikke den private med grunnloven i hånd stenge sin dør for offentlige myndigheter som skal utføre en lovbestemt kontroll, for eksempel med at bygningslovgivning og brannlovgivning er overholdt. En teknisk samfunnsmessig kontroll av denne art faller etter sikker rettsoppfatning utenfor grunnlovens begrep ”husinkvisisjoner”. Men det er ikke alltid lett å trekke grensen mellom den tillatte kontroll og den forbudte inkvisisjon”.

Frede Castberg gir i ”Norges statsforfatning”, tredje utgave, side 292, uttrykk for følgende om forbudet mot husundersøkelser:

”Det grunnlovens § 102 skal ramme, er at statens organer uten noen bestemt mistanke trenger seg inn i borgernes boliger for å bringe på det rene om noe ulovlig foregår eller har foregått der.

Hvis en undersøkelse av en bolig ikke har til øyemed å etterspore lovovertredelser med henblikk på straffeforfølgning, rammes undersøkelsen ikke av grunnlovens § 102. Det er derfor ikke grunnlovsstridig om forvaltningsmyndighetene lar foreta inspeksjon av boliger i det øyemed å kontrollere at bygningslovgivningens og sunnhetslovgivningens forskrifter er iakttatt. Det er mulig man kan gå så vidt som å anse en hvilken som helst husundersøkelse i rent forvaltningsmessig øyemed for tillatt, uaktet en slik fortolkning av grunnlovens § 102 unektelig står i avgjort strid med ordlyden i bestemmelsen”.

I Mads Andenæs’ og Ingeborg Wilbergs kommentarutgave til grunnloven, side 141, fremkommer følgende vedrørende grunnloven § 102:

”Grunnloven forbyr her husundersøkelser når det ikke foreligger mistanke om kriminelle forhold. Forbudet tar sikte på å gi vern mot vilkårlig husundersøkelse. Husundersøkelse er et inngrep i privatlivets fred. Det kan derfor ikke foretas uten lovhjemmel, jfr. forklaringen til grl. § 75. Forbudet i grl. § 102 retter seg mot lovgiveren; det settes skranke for hva slags lovbestemmelser det kan gis om husundersøkelser.

Det er usikkert hvor langt begrensningen overfor lovgiveren går. Bestemmelsen oppfattes slik at den tar sikte på å beskytte boligens ukrenkelighet.

Grunnlovens regler til vern om hjemmefreden er tolket slik at de bare gir beskyttelse mot politietterforskning. Inspeksjon av bolig for å kontrollere at disse tilfredsstiller de lovsatte helsemessige og bygningsmessige krav, anses forenelig med grunnloven”.

Våpenloven § 27 a ble vedtatt i Stortinget i april 1998 med 50 mot 30 stemmer. Bakgrunnen for lovens vedtakelse var at Justisdepartementet i 1995 hadde nedsatt et utvalg – Våpenlovutvalget - som skulle vurdere og fremme forslag til endringer i lov av 9. juni 1961 nr. 1 om skytevåpen og ammunisjon m.v. (våpenloven). Den overordnede målsetting for forslag til lovendringer skulle være å forebygge ulovlige handlinger og ulykker ved bruk av skytevåpen. Den forvaltningsmessige kontrollen med bruk av skytevåpen skulle i første rekke rettes inn mot at tillatelser til å eie skytevåpen bare skulle gis til personer som fylte bestemte krav til vandel og stabilitet i sin livssituasjon. Det skulle videre være en forutsetning at vedkommende var i stand til å etterleve krav til trygg behandling og sikker oppbevaring av skytevåpen. Det vises i den forbindelse til Ot. prp. nr. 74 (1996-97) side 3.

For å understreke betydningen og viktigheten av reglene om oppbevaring av skytevåpen, gikk Våpenlovutvalget inn for at de sentrale bestemmelsene om dette skulle inntas i våpenloven. Blant de bestemmelsene som ble inntatt i loven var nye våpenloven § 27 a. Ifølge første ledd skal skytevåpen eller vital våpendel, samt ammunisjon, oppbevares forsvarlig nedlåst i samsvar med forskrifter gitt av Kongen. Ifølge annet ledd skal politiet kunne foreta kontroll med oppbevaringen hos dem som har skytevåpen.

I forarbeidene til våpenloven § 27 a annet ledd gis det ingen antydning om omfanget av våpenkontrollen. Det heter imidlertid i Ot. prp. nr. 74 (1996-97) side 23 at en slik kontroll vil kunne ha et stort sikkerhetsmessig potensiale, og at den forebyggende effekt vil kunne bli stor uavhengig av hvor ofte politiet benytter seg av kontroll-adgangen. Det legges til grunn at tanken bak lovbestemmelsen er at risikoen for kontroll skal øke våpeneiernes motivasjon for å sørge for at våpnene blir oppbevart på en måte som tilfredsstiller lovens krav.

Ved vurderingen av om en lovbestemt kontroll hjemme hos private er i strid med grunnlovsforbudet mot husinkvisisjoner, er det etter rettens syn av avgjørende betydning om undersøkelsen har til formål å etterspore lovovertredelser eller om formålet er å føre tilsyn med etterlevelsen av regler til vern om samfunnssikkerhet og helse. Det er for eksempel sikker rett at den kontroll som tilsynsmyndighetene etter brann- og eksplosjonsvernloven utøver ikke er i strid med grunnloven § 102, selv om kontrollen innebærer at myndighetene gis adgang til private boliger.

Hva angår våpenloven § 27 a annet ledd, er på det rene at loven ikke gir adgang til noen generell kontroll av private boliger for å avdekke ulovlig våpenbesittelse. Bestemmelsen gir derimot adgang for myndighetene til å foreta kontroll hjemme hos folk som selv har registrert seg som eiere av våpen. Ved å vedta bestemmelser om kontroll med hvordan registrerte våpeneiere oppbevarer sine skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, ønsket lovgiver å hindre at våpen blir brukt på en uforsiktig måte og/eller at de kommer i hendene på kriminelle. I henhold til lovens ordlyd og det som er uttalt i forarbeidene, synes på det rene at formålet med bestemmelsen er å føre tilsyn med at regler til vern om samfunnssikkerhet og helse blir fulgt. Kontroller etter våpenloven § 27 a annet ledd synes derfor i utgangspunktet ikke å rammes av forbudet mot husinkvisisjoner i grunnloven § 102.

Mens etterlevelsen av regler til vern om helse og sikkerhet m.v. normalt blir kontrollert av forvaltningen, er kontrollen etter våpenloven § 27 a annet ledd tillagt politiet. Politiet har - ved siden av å forebygge kriminalitet – som en av sine sentrale oppgaver å etterforske og forfølge straffbare forhold, jf. politiloven § 2 nr. 3. Kontroller som foretas av politiet vil derfor ha en noe annen karakter enn de kontroller som utføres av forvaltningen.

Etter våpenloven § 27 a annet ledd er imidlertid på det rene at våpenkontroll hos private bare skal kunne skje etter forhåndsvarsel. I henhold til våpenforskriften

§ 22-5 skal forhåndsvarsel videre være mottatt av våpeninnehaveren minst 48 timer før kontrollen finner sted. Etter rettens mening må det legges til grunn at et forhåndsvarsel vil gi våpeneieren anledning til å bringe eventuelle ulovligheter i orden før kontrollen starter. Politiets eventuelle avdekking av lovovertredelser synes derfor å komme i bakgrunnen i forhold til den rene kontroll med om våpenoppbevaringen er forsvarlig. At dette også er myndighetene syn fremgår av Ot. Prp. Nr. 74 (1996-97) side 24. Justisdepartementet gir der uttrykk for man er oppmerksom på at forhåndsvarsling vil kunne hindre politiet i å avdekke klare overtredelser av oppbevaringsreglene. Kontrolladgangen vil likevel, mener departementet, i det vesentligste ivareta de hensyn som ligger bak bestemmelsen.

Hva angår gjennomføringen av politiets våpenkontroll, er det videre et faktum at det i våpenforskriften § 22-5 er inntatt visse begrensninger i adgangen til å foreta undersøkelser. Det fremgår blant annet av forskriften at ”Kontrollen skal skje med de(t) sted(er) som anvises av våpeneier som oppbevaringssted for våpen, våpendeler og ammunisjon”. Noen kontroll av hjemmet som sådan gir reglene således ikke anledning til. For å ha adgang til slike undersøkelser må politiet følge bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 15 om ransaking.

Etter tingrettens syn må ovenstående begrensninger i kontrolladgangen føre til at politiets våpenkontroll fremstår som en forvaltningsmessig kontroll, og ikke som en husinkvisisjon i grunnlovens forstand. En forhåndsvarslet undersøkelse av de(t) sted(er) som våpeneieren anviser som oppbevaringssted for våpen, kan etter rettens mening heller ikke sies å være noen vilkårlig husundersøkelse.

Etter en samlet vurdering er tingretten således kommet til at politiets adgang til kontroll med privat oppbevaring av våpen i våpenloven § 27 a annet ledd, ikke er i strid med grunnloven § 102.

Tingretten går etter dette over til å prøve om politiets adgang til kontroll med sivil oppbevaring av våpen er en krenkelse av EMK. Konvensjonen ble inkorporert i norsk rett ved menneskerettighetsloven av 21. mai 1999 nr. 30. Det er et faktum at konvensjonen i tilfelle motstrid går foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. § 3.

I EMK artikkel 8 er det inntatt en bestemmelse som blant annet verner om til borgernes rett til respekt for sitt hjem og sitt privatliv.

”(1) Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin

(2) Det skal ikke skje noe inngrep av offentlige myndigheter i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter”.

Slik retten ser det, må politiets adgang til våpenkontroll hos sivile anses som et inngrep i borgernes rett til respekt for sitt hjem. At husundersøkelser faller inn under EMK artikkel 8 er ikke tvilsomt og er heller ikke bestridt av staten. Det vises i den forbindelse til Njål Høstmælingen, Internasjonale menneskerettigheter, side 228.

Spørsmålet retten må ta stilling til blir etter dette om noen av unntaksbestemmelsene i EMK artikkel 8 nr. 2 kommer til anvendelse i saken. Avgjørende i så henseende er for det første om kontrolladgangen kan sies å være ” i samsvar med loven”, for det andre om kontrollen ”forfølger et legitimt formål” og avslutningsvis om den er ”nødvendig i et demokratisk samfunn”. I samsvar rettspraksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) legger tingretten til grunn at unntakene skal tolkes strengt.

Det foreligger ingen avgjørelser fra EMD som er direkte sammenliknbare med nærværende sak. I sak Funke and Others versus France fra 1993 slo imidlertid domstolen fast at tilnærmet alle rettighetene i artikkel 8 nr. 1 var aktuelle. Saken gjaldt husundersøkelser foretatt av franske tollmyndigheter i forbindelse med en valutasak. EMD vurderte om vilkårene for inngrep etter artikkel 8 nr. 2 var til stede, og slo fast at det oppstilte formålet, om ”the economic well-being og the country” var til stede. Hva angikk spørsmålet om inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn viste domstolen til at økonomisk kriminalitet er kompleks og måtte kunne løses med et bredt spekter av virkemidler. EMD kom likevel til at bestemmelsen i EMK artikkel 8 nr. 2 var krenket. Avgjørende for rettens avgjørelse var at den aktuelle lovhjemmel og praktiseringen av denne ikke ga tilstrekkelige garantier mot misbruk.

Sak Camenzind versus Sveits fra 1997 gjaldt ransaking av et hjem grunnet mistanke om ulovlig telefonbruk. EMD kom i denne saken til at inngrepet ikke stred mot EMK artikkel 8 nr 2. Det forelå ifølge domstolen tilstrekkelig garantier mot misbruk og den aktuelle undersøkelsen hadde vært av en veldig begrenset karakter.

Hva angår det første vilkåret for inngrep, har tingretten etter en samlet vurdering kommet til at politiets adgang til våpenkontroll hos sivile er ”i samsvar med loven”. Det vises i den forbindelse til at kontrollen er hjemlet i nasjonal lovgiving i våpenloven § 27 a annet ledd. Slik tingretten ser det, er norsk lovgivning på dette området også tilgjengelig og tilstrekkelig forutsigbar. Politiets adgang til å føre våpenkontroll hos sivile er begrenset til personer som etter søknad er gitt tillatelse til å eie eller inneha skytevåpen (innehavere av våpenkort). De borgere som risikerer å bli kontrollert, vil derfor være kjent med eller burde være kjent med politiets kontrolladgang og vilkårene for denne. Av betydning for spørsmålet om forutsigbarhet, er videre at kontroll hos private bare kan gjennomføres etter forhåndsvarsel og kun på de(t) sted(er) som anvises av våpeneieren som oppbevaringssted for våpen m.v. At deler av regelverket er gitt i forskrift og ikke i lov, er uten betydning, forutsatt at reglene er tilgjengelige og forutsigbare, jf. bl.a. EMD’s avgjørelse i sak Sunday Times versus UK fra 1979. Etter en samlet vurdering har tingretten derfor kommet til at det i norsk lovgivning er inntatt tilstrekkelig beskyttelsestiltak mot det som ville være vilkårlige inngrep fra myndighetenes side. Ved vurderingen har retten sett hen til EMD’s saker Malone vs. UK fra 1984 og Huvig vs. France fra 1990.

Slik retten ser det, kan det heller ikke være tvilsomt at politiets kontrolladgang etter våpenloven § 27 a annet ledd tar sikte på å forfølge et legitimt formål, herunder å forebygge uorden eller kriminalitet. Det vises i den forbindelse til at den overordnede målsetting for vedtakelsen av lovbestemmelsen er å forebygge ulovlige handlinger og ulykker ved bruk av skytevåpen.

Hva angår det siste vilkåret om at inngrepet må være ”nødvendig i et demokratisk samfunn”, legger retten til grunn at det må foreligge et vesentlig samfunnsmessig behov, og at inngrepet må være egnet til å fremme dette behovet, jf. Rt. 1998 side 1795. Avgjørende blir om inngrepet – ut fra det grunnlaget det bygger på – må anses uforholdsmessig i forhold til de negative virkningene inngrepet har for den enkelte (proporsjonalitetsprinsippet). Dette innebærer at retten må foreta en avveining mellom det samfunnsmessige behovet for å føre tilsyn med sivil oppbevaring av våpen på den ene siden og den enkelte våpeneiers krav på respekt for sitt hjem på den annen. Det er i så henseende anerkjent at de enkelte land har et visst skjønnsmessig spillerom - ”a margin of appreciation” - for hva som er nødvendig.

Det er på det rene at det i Norge er lange tradisjoner når det gjelder bruk av skytevåpen, blant annet i forbindelse med jakt og konkurranseskyting. Ca. 1/3 av landets befolkning eier skytevåpen som blir benyttet til slike aktiviteter. Tingretten har i den forbindelse forståelse for at det for lovlydige og ansvarsbevisste våpeneiere kan være en belastning å få besøk av politiet i sitt hjem. Særlig belastende vil inngrepet være dersom kontrollen utføres av uniformert politi.

Oppbevaring av skytevåpen i hjemmene innebærer imidlertid spesielle risikomomenter. Dette gjelder både i forbindelse med uforsiktig bruk og fordi våpnene kan komme i hendene på kriminelle og personer i psykisk ubalanse. På denne bakgrunn har tingretten kommet til at det må være adgang for myndighetene til å vedta tiltak som kan forebygge ulovlige handlinger og ulykker ved bruk av skytevåpen. En adgang for politiet til å kontrollere om registrerte våpeneiere oppbevarer sine våpen forsvarlig, vil etter rettens mening ha et stort sikkerhetsmessig potensiale, og den forebyggende effekten må antas å være stor, uavhengig av hvor ofte politiet benytter seg av kontrolladgangen. Etter rettens mening kan det heller ikke være tvilsomt at også risikoen for kontroll vil øke våpeneiernes motivasjon for å sørge for at våpen blir oppbevart på en forsvarlig måte.

Av avgjørende betydning for rettens vurdering er videre at det i norsk rett er truffet tiltak som reduserer våpenkontrollens karakter av å være et inngrep i hjemmet. Det fremgår av våpenloven § 27 a annet ledd annet punktum at våpeneieren har krav på minimum 48 timers forhåndsvarsel før kontrollen finner sted. Det er videre på det rene at kontrollen kun skal finne sted på de(t) sted(er) som våpeneieren anviser som oppbevaringssted for våpen, våpendeler og ammunisjon, jf. våpenforskriften § 22-5.

Våpenkontrollen er således etter rettens mening et inngrep av begrenset omfang, og inngrepet kan ikke anses uproporsjonalt i forhold til samfunnets vesentlige interesse i å sørge for at skytevåpen oppbevares på en forsvarlig måte. Vilkåret om at inngrepet må være nødvendig, adekvat og ikke uforholdmessig synes derfor i utgangspunktet å være oppfylt i nærværende sak.

Hva angår spørsmålet om hva som er ”nødvendig i et demokratisk samfunn” er imidlertid på det rene at det i de fleste andre land i Europa ikke foreligger noen tilsvarende adgang for politiet til å føre kontroll med sivil oppbevaring av våpen.

Når de fleste andre land ikke har bestemmelser om politikontroll med oppbevaring av våpen, kan det selvsagt reises spørsmål ved om det er grunnlag for å anse en slik adgang som ”nødvendig i et demokratisk samfunn”. Det vises i den forbindelse til rapport avgitt av Johs. Andenæs til Norges Våpeneierforbund den 19. november 1997.

Tingretten har vurdert dette og har – under en viss tvil – kommet til at situasjonen i andre land ikke kan være avgjørende i denne saken. Etter hva retten kjenner til er det i de fleste land i Europa et anerkjent behov for at oppbevaring av våpen hos private er forbundet med spesielle risikomomenter både i forbindelse med uforsiktig bruk og fordi våpnene kan komme i hendene på kriminelle. At det i de enkelte landene gjøres ulike vurderinger av behovet for forebyggende tiltak er ikke urimelig. Fravær av tiltak i et land kan heller ikke uten videre føre til at eventuelle tiltak i et annet land må anses som unødvendige. På denne bakgrunn at tingretten kommet til at det må sies å ligge innenfor statenes skjønnsmargin at Norge for om mulig å forebygge ulovlige handlinger og ulykker ved bruk av skytevåpen, har vedtatt en begrenset adgang for politiet til å foreta kontroll med sivil oppbevaring av våpen.

Etter en samlet vurdering er tingretten således av den oppfatning at politiets adgang til å kontrollere oppbevaring av våpen hos private ikke er en krenkelse av EMK

Saksøkeren har begjært midlertidig forføyning etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 for at han skal få beholde sine våpen inntil hovedsaken er rettskraftig avgjort.

Etter det resultatet retten har kommet til i hovedsaken, er på det rene at Are Fosjord ikke har kunnet sannsynliggjøre sitt krav, jf. tvangsfullbyrdelseslovens § 15-6.

Etter det resultatet retten har kommet til, har saksøkeren tapt saken fullstendig og skal etter hovedregelen i tvistemålslovens § 172 første ledd tilpliktes å erstatte saksøktes saksomkostninger. Etter tingrettens oppfatning bør det imidlertid gjøres unntak fra hovedregelen i henhold til tvistemålsloven § 172 annet ledd. Det vises i så henseende til at saksøkeren etter rettens syn har hatt fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Spørsmålet om våpenloven § 27 a annet ledd er grunnlovsstridig eller innebærer en krenkelse av bestemmelsene i EMK er ikke tidligere prøvet for domstolene. Saken har videre på enkelte punkter fremstått som tvilsom. Etter en samlet vurdering er retten således kommet til at hver av partene må bære sine saksomkostninger.

o0o

Norges Høyesterett - Dom.

INSTANS:	Norges Høyesterett - Dom.
DATO:	2004-11-12
PUBLISERT:	HR-2004-01888-A
STIKKORD:	Kontroll av oppbevaring av skytevåpen i privat hjem. Våpenloven § 27a. Grunnloven § 102. EMD artikkel 8.
SAMMENDRAG:	Våpenloven § 27a annet ledd bestemmer at politiet etter forhåndsvarsel kan kontrollere oppbevaringen av skytevåpen hos den som oppbevarer våpen i sitt hjem. Saken gjelder spørsmålet om denne bestemmelsen er i strid med Grunnloven § 102, og om en slik kontroll innebærer en krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. (Sammendrag er utdrag fra avgjørelsen) Henvisninger: LOV-1814-05-17-§102 , LOV-1961-06-09-1-§27a (Våpenloven), LOV-1999-05-21-30-EMKN-A8 (Menneskerettsloven)
SAKSGANG:	Oslo tingrett - Høyesterett HR-2004-01888-A, (sak nr. 2004/848), sivil sak, anke.
PARTER:	A (advokat Knud Jacob Knudsen - til prøve) mot Staten v/Justisdepartementet (Regjeringsadvokaten v/advokat Christian Reusch).
FORFATTER:	Flock, Øie, Stabel, Oftedal Broch, Gussgard.

1) Dommer Flock: Våpenloven § 27a annet ledd bestemmer at politiet etter forhåndsvarsel kan kontrollere oppbevaringen av skytevåpen hos den som oppbevarer våpen i sitt hjem. Saken gjelder spørsmålet om denne bestemmelsen er i strid med Grunnloven § 102, og om en slik kontroll innebærer en krenkelse av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.

(2) A har i en årrekke deltatt i nasjonale og internasjonale mesterskap innen skyting med pistol, revolver og rifle. I tillegg har han blant annet utarbeidet og avholdt kurs for pistolskyttere. Han har vært formann i Romerike skytterkrets i 8 år og i Lillestrøm og omegn pistolklubb i 10 år. Siden 1997 har A vært formann i Norsk Våpeneierforbund, som i dag organiserer knapt 3000 våpeneiere over hele landet.

(3) A har gjennom årene skaffet seg en betydelig samling våpen, og han oppbevarer i dag ca. 40 registrerte våpen i sitt hjem. Han har opplyst at våpnene oppbevares avlåst i et spesialinnredet rom med alarm knyttet til vaktselskap.

(4) Romerike politidistrikt, forvaltningsavdelingen, besluttet våren 2003 å foreta hjemmekontroll med oppbevaringen hos alle personer i distriktet som hadde registrert mer enn 25 skytevåpen. For oppbevaringen av et slikt antall våpen krever våpenforskriftene innmontert alarm. A ble i den forbindelse tilskrevet 6. mai 2003. I brevet ble redegjort for kravene til oppbevaring, og det ble meddelt at politiet ønsket å kontrollere at våpnene var til stede og at oppbevaringen var forskriftsmessig. A ble bedt om å ta kontakt pr. telefon for avtale av tid for kontroll.

(5) A mente at hjemmelen i våpenloven § 27a annet ledd, for kontroll hjemme hos våpeneiere var i strid med forbudet mot « Hus-Inkvisitioner » i Grunnloven § 102. Dette ble meddelt i brev fra As advokat til politiet. Brevet ledet til at politiet den 30. juni 2003 sendte A forhåndsvarsel om at det kunne bli aktuelt å vedta tilbakekall av hans våpenkort, salg av de våpen som var beskrevet i våpenkortet og forbud mot at han eiet eller i fremtiden anskaffet våpen, alt med hjemmel i våpenloven § 10 første ledd. Etter at politiet hadde mottatt svar fra As advokat, ble det 20. august 2003 fattet vedtak slik som varslet. Vedtaket ble påklaget til Politidirektoratet, som 26. september 2003 traff vedtak hvor klagen ikke ble tatt til følge. I begrunnelsen het det blant annet at As standpunkt ga grunn til « alvorlig tvil om klageren fyller de strenge krav til personlige egenskaper som våpenloven krever for å kunne inneha skytevåpen », og at det ved denne bedømmelsen i praksis ble lagt vekt på « ethvert forhold som er egnet til å belyse søkerens evne og vilje til å etterfølge lover og regler generelt og våpenlovens regler spesielt ».

(6) Da A ikke rettet seg etter vedtaket, ble han siktet for å ha eiet eller innehatt skytevåpen uten tillatelse fra politimesteren (våpenkort), jf. våpenloven § 33 første ledd annet punktum jf. tredje ledd jf. § 8 første ledd. Etter begjæring avsa Nedre Romerike tingrett 3. desember 2003 beslutning etter straffeprosessloven § 197 første ledd jf. § 192 første ledd om ransakning på As bopel. Etter henvendelse fra As advokat ble iverksettelsen utsatt i påvente av at han innen en nærmere avtalt frist tok ut stevning mot staten med samtidig begjæring om midlertidig forføyning. Beslutningen om ransakning ble senere etter kjæremål fra A opphevet av Eidsivating lagmannsrett. Uten å ta stilling til det grunnlovsspørsmål som var reist, fant lagmannsretten at ransakning i dette tilfellet ikke var påkrevet.

(7) Stevning og begjæring om midlertidig forføyning ble sendt Oslo tingrett 11. desember 2003. I søksmålet ble det nedlagt påstand om at vedtaket om inndragning av As våpenkort var ugyldig. I begjæringen om midlertidig forføyning ble nedlagt påstand om at A fikk beholde sine våpen inntil søksmålet var rettskraftig avgjort. Tingretten avsa 22. mars 2004 dom med slik slutning:

1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. »

(8) Tingretten kom til at politiets adgang til kontroll med privat oppbevaring av våpen i våpenlovens § 27a annet ledd ikke var i strid med Grunnloven § 102 og at en slik kontroll heller ikke innebar noen krenkelse av EMK artikkel 8. A hadde dermed ikke sannsynliggjort sitt krav, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 15-6, og begjæringen om midlertidig forføyning ble ikke tatt til følge.

(9) A har anket tingrettens dom og har bedt om samtykke etter tvistemålsloven § 6 annet ledd til at saken bringes direkte inn for Høyesterett. Slikt samtykke ble gitt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i beslutning 18. juni 2004 hvor anken ble henvist til behandling i Høyesterett. For Høyesterett står saken så vel i rettslig som i faktisk henseende i samme stilling som for tingretten.

(10)Den ankende part, A, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

(11) Tingrettens rettsanvendelse er uriktig når retten er kommet til at politiets kontroll av oppbevaring av våpen etter våpenloven § 27a verken er i strid med EMK artikkel 8 eller med Grunnloven § 102, og at Politidirektoratets vedtak om inndragning av våpenkortet ikke er ugyldig.

(12) Politiets kontroll med oppbevaringen av registrerte våpen i private hjem er et inngrep i den rett til respekt for en persons hjem som følger av EMK artikkel 8 nr. 1. Det sentrale spørsmål er her om våpenkontrollen faller inn under den adgang til inngrep som likevel kan godtas etter artikkel 8 nr. 2. Det bestrides ikke at politiets våpenkontroll etter § 27a må antas å være « i samsvar med loven », og at den har et legitimt formål ved at den skal « forebygge uorden eller kriminalitet ». Derimot bestrides at et slikt inngrep er « nødvendig i et demokratisk samfunn ».

(13) Tingretten har på dette punkt stilt for små krav ved å legge til grunn at det kan gjøres inngrep når det foreligger et « vesentlig samfunnsmessig behov ». Det følger av dommer fra Menneskerettsdomstolen (EMD) at det må kreves « a pressing social need », altså et « påtrengende samfunnsmessig behov », jf. de krav som Høyesterett har stilt i Rt 1997 1821 (Kjuus), og her er det staten som har bevisbyrden. Verken forarbeidene til lovendringen i 1998 da § 27a ble vedtatt eller senere erfaring vitner om at kontrollordningen fyller et så sterkt behov at det kan oppfylle kravene i artikkel 8 nr. 2.

(14) Retten til respekt for hjemmet er en sentral menneskerettighet. Dette understrekes ved at den både i Norge og i andre land også er vernet ved grunnlovsbestemmelse. Det må derfor trekkes snevre grenser for de inngrep som kan aksepteres. Politiets rett til kontroll etter § 27a er imidlertid et betydelig inngrep, som faller utenfor disse grensene. Dersom politiet under sin forvaltningsmessige kontroll avdekker overtredelse, vil dette kunne lede til at våpeneieren av det samme offentlige organ blir anmeldt og straffeforfulgt. Her ligger en vesentlig forskjell fra den kontroll som andre forvaltningsmessige kontrollorganer kan utøve i et hjem, for eksempel i forhold til brannfare eller av bygningsmessige forhold, og som ikke representerer noe brudd på vernet etter artikkel 8. En annen vesentlig ulikhet sammenliknet med slik kontroll er den omstendighet at politiet har en tjenestemessig plikt til også å anmelde andre straffbare forhold, som man eventuelt blir kjent med under et hjemmebesøk for kontroll av våpenoppbevaring. Selv om kontrollen etter våpenforskriften bare skal skje på det eller de oppbevaringssteder som anvises, vil det i praksis kunne skje at politiet under sitt besøk også kan gjøre andre observasjoner.

(15) Den omstendighet at kontrollen skal være forhåndsvarslet, fratar ikke ordningen karakter av å være et betydelig og konvensjonsstridig inngrep. Selv om varselet gir våpeneieren en mulighet for å forberede seg på kontrollen, kan den likevel føre til usikkerhet og ubehag. Et besøk kan uansett vekke mistanke, for eksempel hos naboer, om at våpeneieren kan ha et uoppgjort forhold med politiet. 48 timers frist er i mange tilfeller for kort, og det kan ikke legges vekt på at de fleste politidistrikter etter det opplyste først foretar kontrollen etter nærmere avtale med våpeneieren.

(16) Kontrollordningen i § 27a kan lett misbrukes ved at kontroll blir foretatt i tilfeller hvor politiet av andre grunner ønsker å få tilgang til et hjem der det oppbevares våpen, uten å gå veien om ransakning. Bestemmelsen gjelder bare registrerte våpen. Den fører derfor paradoksalt nok til at det for politiet er lettere å få tilgang til en registrert våpeneiers hjem enn til andres. Det følger av EMDs praksis at det i forhold til artikkel 8 er den objektive mulighet for misbruk som er avgjørende.

(17) Alt i alt representerer kontroll etter § 27a et inngrep som er uforholdsmessig når det veies mot den offentlige interesse som kontrollen skal ivareta. Lovgiverens formål kunne vært oppnådd ved bruk av mindre inngripende virkemidler. De ordninger som er etablert i andre europeiske land, er stort sett mindre inngripende. Den norske ordningen ligger således på siden av det som kan oppfattes som en europeisk standard. Dette er et moment ved forholdsmessighetsvurderingen som begrenser den skjønnsmargin som de norske myndigheter kan innrømmes ved vurderingen etter artikkel 8 nr. 2.

(18) Politiets adgang til kontroll i hjemmet med oppbevaringen av våpen er videre i strid med Grunnloven § 102. Denne bestemmelsen er sentral i det vern om enkeltmenneskets frihet og sikkerhet som Grunnloven etablerer. Det bestrides at den er en rettslig standard uten en kjerne av et absolutt forbud. Domstolene må utøve en sterk kontroll med grunnlovsmessigheten av lover som kan tenkes å krenke det vern som § 102 gir, jf. Høyesteretts uttalelser om domstolskontrollen i forhold til andre grunnlovsbestemmelser i Rt 1976 1 og senere i Rt 1997 1821 og Rt 2002 1618.

(19) Ved vurderingen av grunnlovsmessigheten av kontrollordningen i § 27a må det stå helt sentralt at den kontroll som politiet kan foreta i en våpeneiers hjem, kan føre til at det blir innledet straffeforfølgning mot ham. Forfølgningen kan gjelde overtredelse av de bestemmelser om oppbevaring som er lovgiverens formål med kontrollen. Men den kan også gjelde andre forhold knyttet til våpen som ligger utenfor dette formålet, for eksempel funn av uregistrerte, men registreringspliktige våpen, og sågar andre straffbare forhold uten sammenheng med våpnene. Muligheten for å oppdage slike utenforliggende straffbare forhold innebærer en fare for at kontrollordningen kan misbrukes. Når hensynene bak kontrollordningen lett kunne vært ivaretatt ved mindre inngripende virkemidler, må konklusjonen bli at det alt i alt er tale om et inngrep som er i strid med forbudet i Grunnloven § 102.

(20) Ved domstolsprøvningen kan ikke Stortingets forutsetninger om grunnlovmessigheten av kontrollregelen i § 27a tillegges noen vekt, jf. Rt 1997 1821 (Kjuus) på side 1831 og Rt 2002 1618 på side 1623. Hvis Stortingets vurdering skal tillegges vekt, må den i alle fall ha vært nøye og samvittighetsfull, og det var ikke tilfellet da § 27a ble vedtatt.

(21) A har nedlagt slik påstand:

1. Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003 er ugyldig.

2.Staten dømmes til å betale As saksomkostninger for tingretten med kr 215.883 med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer. »

(22)Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har i hovedtrekk gjort gjeldende:

(23) Tingretten har korrekt kommet til at bestemmelsen i våpenloven § 27a verken strider mot Grunnloven § 102 eller krenker det vern som er gitt i EMK artikkel 8, og at Politidirektoratets vedtak følgelig ikke er ugyldig. Staten er i det alt vesentlige enig i den begrunnelse som tingretten har gitt.

24) Grunnloven § 102 verner om individets personlige frihet og sikkerhet. Bestemmelsen ligger likevel ikke i kjerneområdet for de grunnlovsbestemmelser om slikt vern hvor domstolskontrollen er særlig sterk, slik den for eksempel var i saken i Rt 1997 1821 (Kjuus) om vernet etter Grunnloven § 100. Spørsmålet om Stortingets syn på grunnlovsmessigheten kommer ikke på spissen i den foreliggende sak, hvor det neppe kan være tvilsomt at våpenloven § 27a ikke strider mot Grunnloven § 102. I den grad det skal legges vekt på lovgiverens syn på grunnlovsmessigheten, er å bemerke at Stortinget i dette tilfellet både har vært oppmerksom på og har tatt stilling til dette spørsmålet.

25) Det er rimelig å fortolke § 102 dithen at begrepet « Hus-Inkvisitioner » innebærer en uvarslet undersøkelse - eventuelt gjennomsøkning av boligen - med sikte på å avdekke et straffbart forhold. Dette kan tillates i kriminelle saker - altså i straffesaker av en viss alvorlighetsgrad - men ellers ikke. Undersøkelse for om mulig å avdekke straffbare forhold av mindre alvorlig karakter rammes således av bestemmelsen. En slik fortolkning er i overensstemmelse med juridisk teori tilbake til slutten av 1800-tallet.

(26) Norsk politi har mange forvaltningsmessige gjøremål, blant annet funksjoner som er omhandlet i våpenloven, derunder å gi tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen. Når våpenloven i 1998 ble endret slik at det skulle utøves kontroll med oppbevaringen av våpen også i private hjem, var det naturlig at denne kontrollen ble lagt til politiet. Ved Romerike politidistrikt, som skulle kontrollere As våpen, var kontrollen lagt under våpenkontoret, som sorterte under forvaltningsavdelingen. Det ville ikke vært aktuelt å utøve kontrollen ved bruk av uniformert politi.

(27) Politiets kontroll etter våpenloven § 27a må i relasjon til Grunnloven § 102 bedømmes som en regulær forvaltningsmessig kontroll, på linje med annen kontroll i et hjem, for eksempel med henblikk på brannsikkerhet. En slik kontroll rammes klarligvis ikke av Grunnloven § 102. Det kan ikke endre karakteren av kontrollen at brudd på oppbevaringsreglene er sanksjonert med straff, noe som også er tilfellet med overtredelse av andre av de regler som omfattes av en slik forvaltningsmessig kontroll. Det må tillegges vekt at politiets kontroll skjer uten at det kreves mistanke om straffbart forhold, og med det formål å sørge for at oppbevaringen av våpen i private hjem skjer betryggende og i henhold til lov og forskrifter. Regelverket levner liten mulighet for at politiet skal kunne misbruke kontrolladgangen til å skaffe seg opplysninger utenfor formålet med besøket, og det er ingen holdepunkter for at dette noen gang har skjedd.

(28) Både ordlyden i Grunnloven § 102 og øvrige rettskilder trekker således klart i retning av at en undersøkelse hos A ikke ville ha vært i strid med vernet mot husinkvisisjoner i Grunnloven § 102.

(29) Det bestrides ikke at en undersøkelse etter våpenloven § 27a i As hjem i utgangspunktet vil representere en krenkelse av det vern som følger av EMK artikkel 8 nr. 1. Men en forhåndsvarslet undersøkelse av oppbevaring av våpen begrenset til det sted eieren anviser, ligger langt utenfor kjernen i denne bestemmelsen og omfattes av den adgang til inngrep som det enkelte lands myndigheter er gitt i artikkel 8 nr. 2.

(30) Ved tolkning og anvendelse av denne bestemmelsen må man følge de retningslinjer som er kommet til uttrykk i Høyesteretts dom i Rt 2000 996 (Bøhler) på side 1007 til 1008, og som er fulgt opp i senere dommer. Det følger av langvarig praksis i EMD at den enkelte stat gis en skjønnsmargin ved bedømmelsen av om det aktuelle inngrep er « nødvendig i et demokratisk samfunn ». Statens skjønnsmargin ble i Rt 1998 1795 angitt å være « forholdsvis vid ». Spørsmålet om krav til og kontroll med oppbevaringen av våpen synes å være løst på ulik måte i de europeiske land. Man kan således vanskelig tale om noen felles europeisk standard. Den norske ordningen springer ut av de behov som er til stede i vårt land, hvor våpentettheten er meget høy, og hvor det er tradisjon for at politiet også ivaretar forvaltningsmessige oppgaver.

(31) Det avgjørende er om våpenkontrollen hos A etter § 27a er « nødvendig i et demokratisk samfunn ». De fleste dommer fra EMD om sammenlignbare forhold gjelder mer omfattende inngrep enn i vår sak. Med de garantier mot misbruk som er innebygget i kontrollordningen, er det tale om et så beskjedent inngrep at det med god margin må kunne sies å være nødvendig for å tilgodese de tungtveiende samfunnsinteresser som har begrunnet ordningen. Det krav som stilles til proporsjonalitet, er således oppfylt.

(32) Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

1. Tingrettens dom punkt 1 stadfestes.

2.Staten v/Justisdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og Høyesterett, med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall og til betaling skjer. »

(33)Mitt syn på saken: (Dommer Flock:)

(34) Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. Før jeg drøfter de to innsigelser A gjør gjeldende, finner jeg det hensiktsmessig å gå noe nærmere inn på den ordning med kontroll av våpen som i 1998 ble innført ved at våpenloven § 27a ble vedtatt. Både ved bedømmelsen av grunnlovsspørsmålet og spørsmålet om konvensjonsstrid vil bakgrunnen for denne ordningen, rammene for den og den praktiske gjennomføringen av kontrollen stå sentralt.

(35) Våpenlovutvalget avga i desember 1996 delinnstilling II. I denne innstillingen ble fremsatt forslag om lovendringer som tok sikte på « å forhindre ulovlig våpenbruk og føre til bedre kontroll med sivile skytevåpen » (side 6). Utvalget fremhevet at forsvarlig oppbevaring ville kunne « hindre uønsket omgang med skytevåpen og motvirke at skytevåpen kommer på avveie », og foreslo regler om at skytevåpen, våpendeler og ammunisjon alltid skulle oppbevares « forsvarlig nedlåst hver for seg ». Om kontroll med oppbevaringen heter det på side 7 i innstillingen:

« Utvalget foreslår å gi politiet adgang til å kontrollere at oppbevaring av skytevåpen skjer i tråd med gjeldende bestemmelser også hos private. Slik hjemmel har man ikke i dag. Utvalget mener at en slik kontrolladgang vil gi en betydelig preventiv effekt, uavhengig av hvor ofte slike kontroller gjennomføres. »

(36) Utvalget foreslo videre at denne kontrollen skulle gjennomføres av politiet, « som et forvaltningsorgan på lik linje med andre kontrollmyndigheter, som f.eks. elektrisitetstilsyn og brannvesen » (side 34). Et mindretall i utvalget ga uttrykk for at kontrolladgangen for private eiere som ikke hadde mer enn ti våpen, måtte « forutsette et visst forhåndsvarsel ».

(37) Justisdepartementet fremhevet i Ot.prp.nr.74 (1996-1997) på side 3 at den overordnede målsettingen for forslag til lovendringer ville være å forebygge ulovlige handlinger og ulykker ved bruk av skytevåpen. Det ble vist til at Norge hadde lange tradisjoner med sivil bruk av skytevåpen, blant annet i forbindelse med jakt og konkurranseskyting, og at en stor andel av befolkningen var eier av våpen til slik bruk. Departementet var opptatt av « at kontrollsystemene ikke må bli en unødvendig belastning for de lovlydige og ansvarsbevisste våpeneiere » (side 3). Men de spesielle risikomomentene, både ved uforsiktig bruk og ved at våpen kunne komme i hendene til kriminelle, gjorde det rimelig at den lovlydige våpeneier ble pålagt klare plikter, blant annet med hensyn til oppbevaring. På side 23 uttales at en kontroll med privat oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon ville « kunne ha et stort sikkerhetsmessig potensiale ».

(38) Spørsmålet om forhåndsvarsling av kontroll i private hjem var atskillig diskutert i de høringsuttalelser til våpenlovutvalgets innstilling som departementet mottok. Motstanden mot forslaget om å åpne for kontroll i private hjem uten forhåndsvarsel var stor. Departementet uttaler på side 23 og 24 i proposisjonen:

« En myndighet til kontroll uten forhåndsvarsling vil representere et betydelig inngrep i den private rettsfære, og vil dessuten kunne åpne for misbruk der politiet for øvrig er henvist til straffeprosesslovens regler for ransakning. Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 8 fastsetter at enhver har krav på respekt for sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. I utgangspunktet er en bestemmelse om kontroll i hjemmet et inngrep i denne retten. Slike inngrep kan i henhold til art. 8 nr. 2 foretas i den utstrekning det er nødvendig i et demokratisk samfunn, bl.a. for å forebygge uorden og kriminalitet. Forhåndsvarslet kontroll av privat oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon vil ikke komme i strid med konvensjonens art. 8.

Selv om en forhåndsvarsling i noen utstrekning vil kunne forhindre avdekking av klare overtredelser av oppbevaringsreglene, vil en forhåndsvarslet kontroll i det vesentligste ivareta de hensyn som ligger bak bestemmelsen. »

(39) Flertallet i justiskomiteen sluttet seg til lovforslaget og ga uttrykk for at en forhåndsvarslet kontroll ikke ville komme i strid med EMK artikkel 8. Mindretallet viste til den tvil som professor Johs. Andenæs hadde reist både om grunnlovsmessigheten og om forholdet til EMK i en betenkning gitt til Norges Våpeneierforbund, datert november 1997. Paragraf 27a ble vedtatt i overensstemmelse med departementets forslag med slik ordlyd:

« Skytevåpen eller en vital våpendel, samt ammunisjon, skal oppbevares forsvarlig nedlåst. Kongen fastsetter nærmere regler for oppbevaring. Slike regler kan også gjelde for skytevåpen, våpendeler og ammunisjon som nevnt i § 5.

Politiet kan foreta kontroll med oppbevaringen hos den som har skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. Hos private kan slik kontroll bare gjennomføres etter forhåndsvarsel. »

(40) Det ble utformet utførlige regler om privat oppbevaring av skytevåpen m.m. i våpenforskriften kapittel 22. Blant annet inneholder § 22-2 en plikt til oppbevaring i godkjent sikkerhetsskap når det er mer enn fire registreringspliktige våpen i husstanden, og med godkjent innbruddsalarmanlegg hvis antallet overstiger 25. Om politiets kontroll heter det i § 22-5:

« Ved kontroll av sivil oppbevaring av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, jf. våpenloven § 27a annet ledd, skal politiets forhåndsvarsel være mottatt av innehaveren av våpenkortet minst 48 timer før kontrollen finner sted. Kontrollen skal skje på de(t) sted(er) som anvises av våpeneier som oppbevaringssted for våpen, våpendeler og ammunisjon. Mangler våpen eller våpendeler som står oppført på vedkommendes våpenkort, skal vedkommende avkreves en fyllestgjørende forklaring på hvor gjenstandene befinner seg, samt gis en kort frist til å fremlegge de aktuelle våpen/våpendeler for kontroll. »

(41) Denne del av politiets virksomhet faller inn under bestemmelsene i forvaltningsloven, se forvaltningsloven § 1 jf. § 4.

(42) Jeg går etter dette over til å se nærmere på spørsmålet om Politidirektoratets vedtak om tilbakekall av As våpenkort er ugyldig fordi vedtaket bygger på en lovbestemmelse som er i strid med Grunnloven § 102, som lyder:

” Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde. »

(43) Paragraf 102 har stått uendret siden den ble vedtatt i 1814. Det sentrale spørsmål er forståelsen av begrepet « Hus-Inkvisitioner ». Dette begrepet ble verken anvendt i det Adler-Falsenske utkast eller i konstitusjonskomitéens protokoll, hvor det om « Hver Borgers Huus » heter at det er « et helligt Fristed », og hvor han som hovedregel « ikke med Magt kan udtages » og ingen uten hans tillatelse kan « betræde » det.

(44) Aschehoug påpeker i « Norges nuværende Statsforfatning » (1893) side 12 at forbudet etter ordlyden i § 102 kun ble rettet mot husinkvisisjoner, altså « Undersøgelser, som ere forbundne med krænkende Mistanke mod nogen ». Grunnloven la dermed « ingen Hindring i Veien for Undersøgelser, som anstilles ikke for at opspore nogen bestemt Forbrydelse, men for at eftersee, hvorvidt visse Bestemmelser i Lovgivningen overholdes, f. Ex. Brandvisitation .... ». Morgenstierne gir i « Den norske statsforfatningsret » (1927) uttrykk for at man alltid har « været paa det rene med, at forbudet mot husinkvisitioner ikke omfatter saadanne visitationer, som, uten at kaste mistanke paa nogen, alene sikter til at kontrollere, at lovgivningens forskrifter overholdes, f.eks. at ildsteders indretning stemmer med bygningslovgivningen, at sanitære paabud iakttas og lignende. Heller ikke efterforskning efter personer eller gjenstande i eksekutivt øiemed falder ind under grundlovens forbud ». Castberg uttaler seg på samme måte i « Norges statsforfatning » bind II (1964) side 292. Og han tilføyer at det er mulig « man kan gå så vidt som til å anse en hvilken som helst husundersøkelse i rent forvaltningsmessig øyemed som tillatt, uaktet en slik fortolkning av grunnlovens § 102 unektelig står i avgjort strid med ordlyden i bestemmelsen ». I nyere teori påpeker Andenæs i « Statsforfatningen i Norge » (2004) side 339 at det ikke alltid er like lett å trekke grensen mellom den tillatte kontroll og den forbudte inkvisisjon. Han stiller spørsmål om lovgivningen for eksempel kan gi rasjoneringsmyndighetene « rett til å foreta inspeksjon rundt om i hjemmene » for å kontrollere at et eventuelt påbud om å gi oppgave over eller å avlevere livsfornødenheter er oppfylt. Han tilføyer at slike bestemmelser både har vært gitt og gjennomført.

(45) Jeg er kommet til at den ordning med kontroll av våpen i den registrerte våpeneierens hjem som er etablert i våpenloven § 27a, ikke er noen husinkvisisjon og dermed ikke strider mot forbudet i Grunnloven § 102. Jeg legger her vekt på at formålet med kontrollen er et helt annet enn det etterforskningsformål som begrunner politiets behov for å kunne gjennomføre en fullstendig undersøkelse - om nødvendig i skuffer og skap og fra kjeller til loft - i et privat hjem. Grunnloven § 102 setter grenser for adgangen til en slik ransakning. Den kan bare skje når det foreligger mistanke om kriminalitet, og da om straffbare handlinger av en viss alvorlighetsgrad. I dag vil det si innenfor de rammer for ransakning som straffeprosessloven setter i lovens kapittel 15. Formålet med kontrollordningen i våpenloven § 27a er derimot i all hovedsak forebyggende. Jeg viser til det jeg allerede har referert fra lovens forarbeider.

(46) Jeg legger videre avgjørende vekt på to sider ved ordningen som begge representerer en innskrenkning i adgangen til kontroll, og dermed også i det inngrep i hjemmets fred og ukrenkelighet som den enkelte med noen grunn kan oppfatte at ordningen representerer. Den ene innskrenkningen følger av våpenforskriften § 22-5: Kontrollen skal skje på det eller de steder som anvises av våpeneieren som oppbevaringssted for våpen. Det følger av dette at det ikke skal skje noen gjennomsøkning av hjemmet. Polititjenestemannen blir fulgt til det sted våpnene oppbevares og gjør sin kontroll av oppbevaringen der. Ønsker en våpeneier å holde deler av sitt hjem unna et eventuelt fremtidig besøk fra politiet, vil han i adskillig grad selv kunne velge et oppbevaringssted som gjør dette mulig.

(47) Den annen innskrenkning følger direkte av ordlyden i § 27a annet ledd: Kontrollen skal bare gjennomføres etter forhåndsvarsel. Dette forhåndsvarselet skal i henhold til våpenforskriften § 22-5 « være mottatt av innehaveren av våpenkortet minst 48 timer før kontrollen finner sted ». Det er opplyst at bestemmelsen forstås slik at varselet skal være kommet til våpeneierens kunnskap innen denne fristen. I praksis skjer dette oftest slik som ved varselet til A, hvor det ble invitert til telefonkontakt for nærmere avtale om et bestemt tidspunkt.

(48) Bestemmelsen om forhåndsvarsling gir for det første den som skal kontrolleres, både mulighet til å sørge for at våpenoppbevaringen skjer på riktig måte og til å rydde av veien gjenstander som han ikke ønsker at politiet får mulighet for å iaktta i hjemmet på sin vei til eller fra våpnene. Men varselet har også en annen virkning: Det gir både våpeneieren og andre i husstanden mulighet for å innstille seg mentalt på det hjemmebesøk som er i vente. Dermed reduseres den utrygghet og frykt som et uvarslet besøk fra politiet lett kan være forbundet med, og som forbudet i Grunnloven § 102 er ment å skåne borgerne for. Samtidig bidrar forhåndsvarselet til å synliggjøre at formålet med besøket ikke er å etterforske en mistanke om ulovlige forhold, verken med hensyn til oppbevaring av våpen eller av annen art.

(49) A har med rette fremhevet at våpenkontrollen blir foretatt av politiets tjenestemenn, og at dette er en omstendighet som må vektlegges når forholdet til Grunnloven § 102 skal bedømmes. Innvendingen henger naturlig sammen med at kjerneområdet for forbudet i § 102 er husundersøkelser som ledd i etterforskning av mulige straffbare forhold, uten at lovens krav til styrken i mistanken og til alvoret i en eventuell straffbar handling eller virksomhet er oppfylt. I vårt tilfelle skjer kontrollen som et ledd i en av de forvaltningsoppgaver som politiet er tillagt. I og med at politiet også ivaretar de øvrige forvaltningsmessige oppgaver etter våpenloven, inngår kontrollordningen som en naturlig del av disse gjøremål. Således ville kontrollen overfor A ha skjedd ved besøk fra en sivil tjenestemann fra våpenkontoret, som sorterer under Romerike politidistrikts forvaltningsavdeling.

(50) Jeg tilføyer at politiet også har andre funksjoner som gir adgang til private hjem selv om det ikke gjelder etterforskning. Som eksempel kan nevnes politiets oppgaver etter barnevernloven § 6-8, hvor det kan bistå ved undersøkelser etter lovens § 4-3 og ved fullbyrdelse av vedtak, for eksempel om at et barn skal plasseres utenfor hjemmet. Et annet eksempel er politiets bistand under tvangsfullbyrdelse, se tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10.

(51) A har videre pekt på at våpenloven inneholder bestemmelser om straff, blant annet for overtredelse av oppbevaringsreglene. Dette er riktig, selv om tilbakekall av våpenkortet formentlig vil være en mer aktuell sanksjon. At en overtredelse av et påbud eller forbud som er undergitt kontroll av et forvaltningsorgan, er belagt med straff, gjelder også for andre forhold i hjemmet som kan kontrolleres av offentlige tjenestemenn. Det følger av forvaltningsloven § 13 b nr. 6 at den taushetsplikt som forvaltningens tjenestemenn er pålagt etter lovens § 13, ikke er til hinder for at det inngis anmeldelse og gis opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten. Dette gjelder ikke bare når « forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets arbeidsoppgaver », men også « når det finnes ønskelig av allmene omsyn ». A har fremholdt at en politimann vil anmelde andre straffbare forhold som han blir oppmerksom på under sitt besøk i hjemmet. Tatt i betraktning det forhåndsvarsel som gis og de stedlige begrensninger for kontrollen som er innebygget i våpenforskriften § 22-5, antar jeg at det her bare er tale om en mulighet av mer teoretisk karakter. Denne muligheten kan ikke bringe kontrollordningen i strid med forbudet i Grunnloven § 102.

(52) A har pekt på faren for at politiet kan komme til å misbruke kontrollordningen i våpenloven § 27a. Et misbruk vil for eksempel kunne skje ved at politiet beslutter våpenkontroll i et tilfelle hvor man har mistanke om at det i hjemmet oppbevares gjenstander ervervet ved straffbare handlinger, uten at mistanken er så sterk at vilkårene for ransakning er oppfylt. Med de klare begrensninger som er innebygd i ordningen og de rettssikkerhetsgarantier som ligger i adgangen til å påklage en opptreden utenfor lovens ordning, er risikoen for misbruk svært liten.

(53) Jeg er etter dette kommet til at kontrollordningen i våpenloven § 27a ikke innebærer et brudd på forbudet mot husinkvisisjoner i Grunnloven § 102. Slik denne sak ligger an, finner jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på den virkning som bestemmelsen i Grunnloven § 110c og Norges internasjonale menneskerettighetsforpliktelser måtte ha ved fortolkningen og anvendelsen av forbudet i § 102. Av samme grunn finner jeg det heller ikke nødvendig å gå nærmere inn på intensiteten i domstolenes prøvelsesrett og om vekten av Stortingets egne vurderinger ved grunnlovsprøvningen.

(54) Som et ytterligere grunnlag for sin påstand om ugyldighet har A gjort gjeldende at kontrollordningen utsetter ham for et brudd på EMK artikkel 8. Etter menneskerettsloven § 2 og § 3 skal bestemmelsene i EMK gjelde som norsk lov, og de skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Artikkel 8 gjelder retten til respekt for privatliv og familieliv og lyder slik i norsk oversettelse:

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2.Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlig trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. »

(55) Staten har erkjent at en kontroll etter våpenloven § 27a vil være et brudd på retten til respekt for sitt hjem, slik denne kommer til uttrykk i artikkel 8 nr. 1. Jeg er enig i at det spørsmål saken reiser, er om våpenkontrollen likevel er av en slik art at den - om den hadde blitt gjennomført overfor A - faller inn under det offentliges adgang til å gjøre inngrep etter artikkel 8 nr. 2.

(56) Denne bestemmelsen oppstiller flere vilkår. I vår sak er det enighet om at det er tale om inngrep fra offentlig myndighet i samsvar med loven. A har heller ikke bestridt at en våpenkontroll etter våpenloven § 27a har et legitimt formål ved at den skal « forebygge uorden eller kriminalitet ». Dette er jeg enig i, og jeg finner det unødvendig å gå nærmere inn på om kontrollordningen også kan begrunnes i noen av de øvrige formål som er nevnt i artikkel 8 nr. 2. Det avgjørende er således om inngrepet er « nødvendig i et demokratisk samfunn ».

(57) I dommen i Rt 2000 996 (Bøhler) redegjør førstvoterende på side 1007 og 1008 for den fremgangsmåte som norske domstoler bør følge der det er begrunnet tvil om hvordan EMK skal forstås. Jeg viser til denne redegjørelsen, som munner ut i en sammenfatning hvor det heter at norske domstoler må søke å komme frem til hvordan konvensjonens bestemmelser skal forstås på grunnlag av konvensjonsorganenes praksis og de verdioppfatninger og tradisjoner som vårt samfunn bygger på.

(58) Selv om EMD ikke har behandlet saker om den type undersøkelser i private hjem som det er tale om i vår sak, har Domstolen ved flere anledninger tatt stilling til saker hvor det har funnet sted ulike former for undersøkelser eller kontroller som har rammet private forhold. Dommen i sak Silver mot Storbritannia, avsagt 25. februar 1983 ( EMD=REF00000162 ), gjaldt kontroll med fangers korrespondanse foretatt av fengselsmyndighetene. Ved fortolkningen av begrepet « necessary in a democratic society » uttalte Domstolen under henvisning til tidligere avgjørelser at det offentliges inngrep blant annet måtte svare til et tvingende samfunnsmessig behov - « a pressing social need » - og at det måtte stå i forhold til det legitime formål som skulle ivaretas - « be proportionate to the legitimate aim pursued ».

(59) For den nærmere vurdering i tilfeller der offentlige myndigheter har foretatt undersøkelser i private hjem, har A blant annet vist til EMD's dommer i sakene Funke mot Frankrike ( EMD=REF00000394 ) og Crémieux mot Frankrike ( EMD=KEY00031519 ), begge avsagt 27. januar 1993. I disse sakene hadde franske tollmyndigheter foretatt uvarslede undersøkelser blant annet i klagernes private boliger og beslaglagt diverse dokumenter. EMD konkluderte med at det hadde funnet sted brudd på klagernes rettigheter etter artikkel 8. I de generelle bemerkningene uttalte domstolen i avsnitt 55 (Funke) og avsnitt 38 (Crémieux) at de unntak som kommer til uttrykk i artikkel 8 nr. 2, må gis en begrenset rekkevidde: « The exceptions .... are to be interpreted narrowly. .., and the need for them in a given case must be convincingly established ».

(60) Går vi over til vår sak, er det grunn til å fremheve at det før 1998, da våpenloven § 27a ble vedtatt og iverksatt, ikke eksisterte noen ordning med kontroll med oppbevaringen av våpen i norske hjem. Dette til tross for at det også forut for lovendringene i 1998 ble stilt krav om at våpen ble oppbevart på en betryggende måte.

( 61) Våpentettheten i Norge er meget høy. I Ot.prp.nr.74 (1996-1997) side 6 anslås antallet registrerte skytevåpen til 720.000. I tillegg kommer et stort antall uregistrerte våpen. Det fremgår av høringsuttalelser under arbeidet med lovendringene at det var behov for en endring av regelverket. Således uttalte Norges Jeger- og Fiskerforbund at problemet med de gjeldende regler for oppbevaring av våpen og ammunisjon i private hjem var at de ikke ble etterlevet.

(62) Betryggende oppbevaring sikrer at våpnene ikke kommer i hendene på barn eller andre ukyndige personer, og bidrar til å forhindre at våpenet blir misbrukt. En slik oppbevaring sikrer også mot at våpenet for eksempel ved tyveri kommer på urette hender. Bruk av skytevåpen i andre sammenhenger enn den jakt- og konkurranseskyting som begrunner adgangen til privat oppbevaring, fører med seg en overhengende risiko for alvorlig skade. Hensett til dette, er det grunn til å gå ut fra at Justisdepartementet hadde belegg for sin uttalelse om at en adgang til kontroll av privat oppbevaring ville kunne ha « et stort sikkerhetsmessig potensiale », jf. Ot.prp.nr.74 (1996-1997) side 23.

(63) Det er rimeligvis forbundet med atskillig usikkerhet å vurdere om regelendringen i 1998 rent faktisk har hatt noen slik sikkerhetsmessig effekt. Jeg finner likevel grunn til å nevne at det av statistikk hentet fra Kriminalpolitisentralens årsrapport fremgår at det har vært en markert nedgang i antallet registrerte tap/tyveri av skytevåpen. Således representerer antallet for året 2002 en nedgang på over 40% sammenliknet med årene 1997 og 1998. Det må likevel medgis at de absolutte tall er små, og at disse våpen bare utgjør en meget liten del av det samlede antall uregistrerte våpen som oppbevares uten kontroll.

(64) Det følger av artikkel 8 nr. 2 at det må være en viss forholdsmessighet mellom på den ene side det offentlige behov som inngrepet er begrunnet i, og på den annen side det skår i borgernes rett til vern etter artikkel 8 nr. 1 som inngrepet fører til. Dette prinsippet om proporsjonalitet innebærer at domstolene må vurdere balansen mellom ulike konkurrerende interesser, ofte av forskjellig karakter.

(65) Mot samfunnets behov for å etablere sikkerhet mot uønsket våpenbruk står i vår sak den enkelte våpeneier og hans husstands interesse i å få sitt hjem beskyttet mot uønsket besøk fra offentlig myndighet. Når vekten av denne interessen skal bedømmes, må det for det første tas hensyn til arten av den interesse som er vernet. I vår sak er det tale om den rett til respekt for hjemmet som artikkel 8 nr. 1 statuerer. Dette er en rett av en slik karakter at den bør gis et sterkt vern.

(66) For det annet må hensyn tas til den belastning som inngrepet rimeligvis vil kunne innebære for den som skal vernes. Jeg legger her vesentlig vekt på de begrensninger både i form av forhåndsvarsel og med hensyn til omfang - bare kontroll av oppbevaringen på det påviste sted - som ordningen etter våpenloven § 27a innebærer, og som jeg tidligere har redegjort for.

(67) Alt i alt bedømmer jeg ordningen slik at den bare innebærer et meget begrenset inngrep i den rett til respekt for hjemmet som artikkel 8 nr. 1 slår fast. Jeg finner her grunn til å nevne ytterligere to omstendigheter:

(68) De organisasjoner som svært mange våpeneiere er tilsluttet, har på vanlig måte hatt adgang til å uttale seg om det lovendringsforslag som våpenlovutvalget fremla gjennom sin delinnstilling II i desember 1996. Som nevnt gikk flertallet i dette utvalget inn for at kontrollen skulle skje uvarslet. Av enkeltuttalelser nevnes uttalelsen fra Norges Skytterforbund, som er fremlagt i saken, og hvor det påpekes at politiets adgang til kontroll blant annet vil kunne virke forstyrrende inn på privatlivets fred. Forbundet foreslår i uttalelsen blant annet at denne kontrollen skal skje etter avtale med våpeneieren. Om høringsinstansenes syn heter det på side 23 i Ot.prp.nr.74 (1996-1997) :

« Høringsinstansene går i det vesentligste i mot en kontrolladgang for politiet overfor private våpeneiere, med mindre det finner sted en forhåndsvarsling. »

(69) Dertil kommer at kontrollordningen i våpenloven § 27a bare angår de personer - og deres husstand - som på forhånd er registrert som våpeneiere. Å eie våpen er i utgangspunktet ikke noen rett for enhver. Anskaffelse av våpen krever tillatelse av politiet gjennom utstedelse av våpenkort. Søkeren må oppfylle krav til vandel m.v. Vedkommende plikter å oppbevare våpnene forsvarlig og i overensstemmelse med gitte forskrifter. Politiets kontroll har altså som formål å se til at disse pliktene etterleves.

(70) I tilknytning til den vurdering av forholdsmessighet som artikkel 8 nr. 2 gir anvisning på, har A gjort gjeldende at myndighetene i dette tilfellet kunne ha oppnådd den samme virkning ved mindre inngripende virkemidler. Jeg er enig i at dette i tilfelle er et moment i den bedømmelse av forholdsmessighet som må foretas ved vurderingen etter artikkel 8 nr. 2. Slik jeg ser det, representerer det virkemiddel som er valgt i våpenloven § 27a, intet tyngende inngrep overfor våpeneierne.

(71) A har påpekt at Norge synes å være det eneste land i Europa som har en ordning med politikontroll med våpenoppbevaring i private hjem, kombinert med mulighet for å bli straffet ved brudd på oppbevaringsreglene. Regelverket synes på dette punkt å være ulikt i det enkelte land. Etter det som er opplyst, er det bare Sverige som i dag i tillegg til Norge har gjennomført en ordning med politikontroll, men der er ikke overtredelse av oppbevaringsreglene belagt med straff.

(72) Som nevnt er våpentettheten meget stor i Norge. Men landet har samtidig en lang tradisjon for at sivile skytevåpen først og fremst hører hjemme under jakt og konkurranseskyting med tilhørende trening. Skytevåpen har således liten plass i andre sammenhenger. Våpenlovgivningen er et resultat av disse forhold og av myndighetenes erfaringer med uvettig våpenbruk m.m. som følge av skjødesløs oppbevaring i hjemmet. Ordningen synes også å ha sammenheng med en stadig økende voldstendens i de siste tiår før lovendringen i 1998. Fremlagte tall fra statistikk over anmeldte lovbrudd viser for eksempel mer enn firedobling av antallet væpnede ran i perioden fra 1994 til 1998. Endringene i våpenloven kom i tillegg til andre lovendringer som tok sikte på å forhindre ulovlig våpenbruk. Den omstendighet at få eller ingen andre europeiske land har valgt å anvende tilsvarende beskyttende virkemidler på dette området, kan vanskelig tillegges vekt ved vurderingen av spørsmålet om nødvendigheten av den ordning som er etablert i våpenloven § 27a.

(73) A har under henvisning til dommen fra EMD i saken Funke mot Frankrike ( EMD=REF00000394 ) som jeg tidligere har nevnt, gjort gjeldende at ordningen i våpenloven § 27a ikke gir nødvendig sikkerhet mot misbruk fra myndighetenes side. I den saken la domstolen vekt på at tollmyndighetene hadde en meget vid adgang til å beslutte undersøkelser, uten tilstrekkelige garantier mot misbruk. Som nevnt gjaldt denne saken et meget mer omfattende inngrep enn det vi står overfor i vår sak. Kravene til garantier mot misbruk må være relative, og dermed blant annet avhengig av tyngden av det offentliges inngrep, se EMDs dom i saken Klass mot Tyskland avsagt 4. juli 1978 ( EMD=REF00000095 ), avsnitt 50. Jeg har tidligere i avsnittene 46, 47 og 48 nevnt de begrensninger som i vår sak ligger innebygget i kontrollordningen, og adgangen til å påklage en opptreden i strid med ordningen. Dette er forhold som må gi et tilstrekkelig vern mot misbruk.

(74) Sammenfatningsvis er jeg kommet til at vekten av det offentliges interesse i dette tilfelle forsvarer det relativt begrensede inngrep som ordningen med våpenkontroll gjør i den rett til respekt for hjemmet som er vernet i artikkel 8. Etter mitt syn er det tale om et inngrep som er « nødvendig i et demokratisk samfunn » av grunner som er nevnt i artikkel 8 nr. 2. Kontroll av As oppbevaring av våpnene representerer derfor ingen krenkelse av EMK artikkel 8.

(75) På denne bakgrunn er jeg kommet til at Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003 ikke er ugyldig, og at tingrettens dom, domsslutningens punkt 1, må stadfestes.

(76) Anken har vært forgjeves. Selv om jeg ikke har funnet saken tvilsom, er jeg kommet til at staten ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf. tvistemålsloven § 180 første ledd i.f. Saken har reist spørsmål av prinsipiell betydning både i forhold til Grunnloven § 102 og til EMK artikkel 8, som burde avklares, noe som også har ført til at den er tillatt brakt direkte inn for Høyesterett. Jeg finner heller ikke grunn til å endre tingrettens saksomkostningsavgjørelse.

(77) Jeg stemmer for denne dom:

1. Tingrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

(78) Dommer Øie: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

(79) Dommer Stabel: Likeså.

(80) Dommer Oftedal Broch: Likeså.

(81) Dommer Gussgard: Likeså.

(82) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom:

1 Tingrettens dom stadfestes.

2.Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Kommentar av Per Bekkedahl.

Dommen mot Are Fosjord.

Det er på tide å si noen ord om Høysteretts dom av 12.11.04. Denne gikk oss som kjent imot slik at Are Fosjord og Norsk Våpeneierforbund tapte på alle punkter. Unntaket var saksomkostningene som staten dekker.

Tingrettsdommen om samme sak tidligere i år er jo viden kjent, men forskjellene i begrunnelsene er bemerkelsesverdige. Interessen for dette og betydningen av dommen vil gå langt utenfor skytterne og jegernes rekker siden ordlyden skaper juridisk presedens. Jeg skal beskrive hva jeg mener på følgende måte:

Høyesterettsdommer Hans Flock har skrevet dommen. Han har følgende å si om Professor Johs Andenæs arbeide med saken: ’’Mindretallet ( i Stortinget) viste til den tvil professor Johs Andenæs om grunnlovsmessigheten og forholdet til EMK i en betenkning gjort for Norsk våpeneierforbund.’’ Ellers omtales Andenæs som forfatter av ’’Statsforfatningen i Norge side 339’’ hvor det står at’’ det ikke alltid er like lett å trekke grensen mellom den tillatte kontroll og den forbudte inkvisisjon.’’ Det er det hele.

Vel – professor Andenæs studerte denne saken i detalj og skrev syv (7) sider om den.

Praktisk talt hele temaet i Stortingsdebatten gjaldt hans arbeid med saken. Til overmål en person som regnes som Norges ypperste ekspert på statsrett gjennom tidende! Dette arbeidet er ikke nevnt med et ord! En mer demonstrativ måte å se bort fra den ene partens dokumentasjon på må det være lenge siden noen domstol har stått bak. Bare dette i selv vil skape rettshistorie.

Det er et enda sterkere avsnitt som jeg vil trekke fram som bemerkelsesverdig i dommen. Jeg siterer: ’’ Med de klare begrensninger som er innebygd i ordningen og de rettssikkerhetsgarantier som ligger i adgangen til å påklage en opptreden utenfor lovens ordning er risikoen for misbruk svært liten.

Denne setningen inneholder en så suveren forakt for sakens innhold at jeg har ikke ord. Jeg vil påstå at dette er et av de mest tarvelige utsagn norsk rett har gjort. Hvordan våger man å henvise til en adgang man selv – det norske rettsvesen gjennom 190 år – aldri har tilkjent det norske folk! I løpet av hele denne tiden har ikke en eneste norsk politimann bltt dømt av norsk rett for overgrep. Men er det ikke fint at vi ikke ’’har’’ overgrep? Jo, men det er selvsagt ikke troverdig at det aldri skjer, jeg skal komme tilbake til kjente eksempler. Det som gjør dette ekstra ekstremt, er at det i Bergen i 1988 ble straffedømt og fengslet 11 personer som forsøkte å hevde denne ’’adgangen’’. Disse rettsakene – vi får vel kalle dem det – kom naturlig nok i Amnesty Internationals søkelys.

Boomerangsakene gjorde endelig norsk rett internationalt kjent. Disse sakene er nesten utrolige. Dersom noen påstår at norsk politi har begått overgrep, må nødvendigvis vedkommnde ha avgitt falsk forklaring. Dette er selvsagt fordi norsk politi ikke begår overgrep. De har aldri hatt en uegnet person ansatt. Som det eneste politikorps i verden. Aldri. Derfor må jo vedkommende ha kommet med falske anklager! Men disse påstandene var jo ikke gjort i retten, men til andre polititjenestemenn, slik at menedsparagrafen ikke kunne anvendes. Hvordan kan retten så avskrekke noen fra å påklage politiets opptreden igjen? Jo, det blir sraffedom ved ubetinget fengsel for den som måtte påklage en politimanns opptreden overfor en annen politimann! Dermed vet alle hva som skjer skulle man komme på slike tanker. Genialt - ikke rart at Norsk rett blir internasjonalt kjent.

Og så viser man her til ’’rettsvernet ved å kunne påklage politiets opptreden’’ – et nesten latterlig utsagn, i suveren forakt for forhold som til og med diskrediterte norsk rett internasjonalt. Det er nærmest hånlig i sin form tatt i betraktning all juridisk ekspertise som har befattet seg med saken.

En annen kjent sak gjelder en politimann fra den såkalte hundepatruljen i Oslo i 1976.

Den ble nettopp omtalt av Willy Haugli i debatten tidligere i høst om bevæpning av politiet. Vedkommende skjøt og drepte en 16-åring ute på Fornebu etter en biljakt. Gutten hadde stjålet en bil. Mot instruksen som gjaldt på den tiden hadde politimannen våpen, noe han også imot instruksen tok i bruk og skjøt varselskudd. Dessverre bommet han på horisonten – det var jo ikke nødvendig å treffe jordkloden engang - men bommet på resten av kosmos og traff gutten i ryggen.

Prisverdig nok ble det reist tiltale. Politimannen ble frikjent siden retten trodde på hans utsagn at skyteferdighetene ikke hadde strukket til. Utrolig. Jeg håper skytterlagene i dag ikke har slike medlemmer. Man kan selvsagt innvende at ovennevnte ikke gir et fullstendig bilde av saken, men bare de grove trekkene illustrerer at norsk rett er grenseløst avvisende dersom politiet er påklaget på noen måte. Ingenting er for dumt, denne saken må nærmest sies å ha vært makaber.

Så det er bare å påklage forhold i etterkant folkens, da får man hjelp av norske domstoler liksom. Ja vel, ja.

Jeg vil også gå inn på et par episoder under behandlingen i høyesterett.

Høyesterettsdommer Oftedal Broch’s spørsmål til advokat Knudsens prosedyre om mulightene til misbruk av loven: ’’Har De beviser på overgrep fra politiets side så lenge loven har vært praktisert?’’ Selvsagt et spørsmål mot bedre vitende, han visste selvfølgelig at ingen norsk politimann var dømt for overgrep. Da er det også rimelig vanskelig å bevise.

Høyesterettsdommer Øye’s kommentar til advokat Knudsens prosedyre omkring betenkningene til visitasjonsloven (den som gir politiet rett til å ransake personer

tilfeldig, uten mistanke om kriminelle forhold): ’’ Det hadde med forholdet til utenlanske statsborgere å gjøre!’’.

Oj! Denne var saftig! Jeg har mistenkt det i mange år, ut i fra hvordan den norske eliten har ordlagt seg, men det er nesten sjokkerende å få det bekreftet alikevel.

Det hadde med utenlandske statsborgere å gjøre. Ikke etniske nordmenn, ikke bønder, ikke ’’mennesker med lav utdannelse’’, ikke Harry og Harriett, ikke mennesker med fremmedfrykt, ikke mennesker med ulvefrykt etc. etc. etc., ikke oss!

Vi er altså ingen målgruppe, ingen interessante mennesker med mørk hudfarge og eksotisk religion, som det kan stå prestisje av å forsvare. Og målgruppe må man være. Ellers har man ikke noe med å komme her å påberope seg menneskerettighetene. Da må man først være mennesker. Ikke.....det vi er. At flåskjeftede journalister hånlig omtaler de segmenter av befolkningen som har flest skyttere og jegere som ’’Harry-folket’’, det får vi tåle. Men dette har tatt helt av. Det har blitt norsk rett!

Nå føler jeg at jeg forstår hvordan det var å være svart i USA’s sydstater under borgerettsbevegelsens aktive tid i 50-60 årene. Det er åpenbart at det hadde ikke spiller noen rolle hvor mye dokumentasjon eller hvilke argumenter man har, når man er en....nigger!

Et annet bemerkelsesverdig punkt er dommer Flocks omtale av kontrollens prinsipielle omfang, med det mener jeg hvilken grense som måtte finnes for politikontroll av dette og hint. Dette er og blir et område som Norge ser ut til å

skaffe seg en særposisjon. Hør bare:…..å eie våpen er ingen rett for enhver. Anskaffelse krever tillatelse av politiet gjennom utstedelse av våpenkort.

………politets kontroll har altså som formål å se til at disse pliktene etterleves.’’

Å eie bil, PC,TV, barskap - you name it - er ingen rettighet for enhver.

Ærgo - er mor Nille en sten! Politiet kan komme inn å kontrollere samtlige av hjemmets gjenstander dersom dette ikke er en rettighet å eie. Jeg har for øvrig aldri hørt om en slik rettighet til å eie noe som helst. Presedensen dette setter er altså at politikerne kan gi politiet myndighet til hva som helst videre. Det er som de andre nevnte sakene viser kun fantasien som setter grenser for norske myndigheters aksjoner mot befolkningen. Et mer usivilisert juridisk prinsipp må man til de få diktaturer som er igjen i verden for finne maken til.

Til slutt en oppsummering av hva Høyesterett faktisk avviste:

Are Fosjord:

Høyesterett:

Johs Andenæs utredning som konkluderer med konflikt med grunnloven og EMK og advarer stortinget.

Spiller ingen rolle.

Våre advokaters påvisning av at det er ekstra merkelig at en forvaltningsfunksjon ikke fritar huseier for straffeforfølgelse ved første forseelse.

Spiller ingen rolle.

Våre advokaters påvisning av at Norge er alene om en slik lov etter å ha undersøkt lovverket i Sverige, Danmark, Finland, Island Tyskland, Østerrike, Nederland, Frankrike og Storbritannia. Dette var et viktig poeng for Johs Andenæs.

Spiller ingen rolle

Vidar Bjørnstads utsagn på vegne av Arbeider-partiet om at det ikke var meningen at loven ”skulle håndheves så mye’’.

Spiller ingen rolle

Karin Kjølmoen som i Arbeiderpartiets skriftelige svar sier at loven er nødvendig for at politiet skal kunne misbruke den og ransake private hjem.

Spiller ingen rolle

Kristin Halvorsens skriftlige utsagn om at SV ikke hadde satt seg inn i verken grunnlovsspørmålet eller EMK før de skaffet flertall for loven.

Spiller ingen rolle

Stortingsdebattens sterke advarsler mot å vedta loven på grunn av Andenæs arbeider og annet.

Spiller ingen rolle

POD la frem statistikk fra 24 politidistrikter hvor det er gjennomført 203 kontroller i 8

”Etter det opplyste ble det ikke avdekket andre straffbare forhold enn ved ett tilfelle der det ble funnet et registreringspliktig, men uregistret skytevåpen.”

Spiller ingen rolle.

Henviser til NJFF uttalelse:

”Gjeldene regler for oppbevaring av våpen og ammo i private hjem er for så vidt strenge nok. Problemet var at de ikke ble etterlevet.”

Kriminalsjef Roger Andresen, Oslo, skriver:

”Det viser seg at våpeneiere i Oslo er lovlydige folk. Av alle de kontrollene vi har gjort, har vi ikke sett et eneste kritikkverdig forhold. Alle oppbevarer våpnene i godkjente våpenskap. Derfor blir det heller ikke mye å stjele fra norsk hjem.”

Spiller ingen rolle.

Høyesterett henviser til høringsuttalelsen fra NJFF.

Se ovenfor.

Videre har justisminister Dørum sagt dette om skyttermiljøet fra talerstolen i Stortinget:

”Jeg ser på dem som driver med skyting som sport eller som i andre sammenhenger har våpen i Norge, som forbilledlige borgere.”

Spiller ingen rolle.

Vi påviser at politiet vil misbruke loven:

Steinar Hynne, Skien politikammer, skriver:

”Under helt spesielle omstendigheter er det klart vi kan gjennomføre husbesøk.”

Spiller ingen rolle

Vi påviser at politiet vil misbruke loven:

Politiadvokat Helge Eidsvaag i Hedemark forsikrer:

”Dersom en jeger, skytter eller våpeneier blir tatt form beruselse på offentlig sted, kan vedkommende regne med hjemmebesøk av oss."

Spiller ingen rolle.

Vi påviser at politiet vil misbruke loven:

Åge Ditlefsen ved Sør-Trøndelag politidistrikt, skriver:

”Får vi tips om et eller annet er vi nødt til å sjekke, ellers ikke.”

Spiller ingen rolle

Vidar Bjørnstad svarer for alle representantene i Akersus, og han skriver at stortingsrepresentantene legger opp til at loven skal missbrukes:

”Det er en lovhjemmel for at politiet kan lete etter ulovlige våpen.”

Spiller ingen rolle,

men sier

”antar jeg at det her bare er tale om en mulighet (missbruk) av teoretisk karakter.”

Nei, høysterettsassessor Flock avfeier alt sammen med at: ’’ De kan jo bare klage i efterkant!”

Er det noen lesere som har et diplomatisk ord som egner seg på trykk som svar til det, vil jeg gjerne komme i kontakt med vedkommende.

Alt i alt er jeg ganske sikker på at denne dommen er kommet i stand av allmennpreventive hensyn. Like lite som det er mulig å få noen politimann dømt for overgrep i Norge, like umulig skal det være å saksøke Staten for brudd på menneske- rettighetene. Politiet mister makt om denne loven faller, og det tillater ikke norsk rett.

Detaljene spiller åpenbart ingen rolle.

Jeg har til slutt kommet til at vi må gå videre med dette. Det at ingen vestlige land har maken til denne loven, burde gi oss alle sjanser i Strasbourg.

o0o

At Høyesterett skulle avsi en dom med den begrunnelse at norske våpeneiere bedriver uvettig våpenbruk m.m. p.g.a. skjødesløs oppbevaring i hjemmet, kom som et sjokk på oss. Også at hjemmebesøket er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlig trygghet og for å forebygge uorden og kriminalitet, var en forbløffende holdning fra 5 av rikets høyeste dommere.

Med bakgrunn i bl.a. disse begrunnelser , er hjemmebesøket anket til EMK.

Høyesteretts dom av 12.11.2004 må alle med lovlige registrerte våpen forholde seg til. Det som er vaskelig å akseptere, er Høyesteretts begrunnelse for dommen.

Hvordan har de 5 dommerne klart å komme frem til at norske registrerte våpeneiere driver med uvettig våpenbruk m.m. som følge av skjødesløs oppbevaring i hjemmet.

Hvordan kan disse 5 personer koble en stadig økende voldstendens i de siste tiår før lovendringen i 1998 opp mot oss konkurranseskyttere og jegere?

Og hva har statistikk over anmeldte lovbrudd som viser for eksempel mer enn firedobling av antallet væpnede ran i perioden fra 1994 til 1998, med vår aktivitet å gjøre?.

Hva er det Norge skal beskytte seg mot som ingen andre land har valgt å beskytte seg for? Hvilket syn kan disse 5 dommerne ha på norske jegere og konkurranseskyttere når de skriver dette:

”Den omstendighet at få eller ingen andre europeiske land har valgt å anvende tilsvarende beskyttende virkemidler på dette området, kan vanskelig tillegges vekt ved vurderingen av spørsmålet om nødvendigheten av den ordning som er etablert i våpenloven § 27a.”

(72) Som nevnt er våpentettheten meget stor i Norge. Men landet har samtidig en lang tradisjon for at sivile skytevåpen først og fremst hører hjemme under jakt og konkurranseskyting med tilhørende trening. Skytevåpen har således liten plass i andre sammenhenger. Våpenlovgivningen er et resultat av disse forhold og av myndighetenes erfaringer med uvettig våpenbruk m.m. som følge av skjødesløs oppbevaring i hjemmet. Ordningen synes også å ha sammenheng med en stadig økende voldstendens i de siste tiår før lovendringen i 1998. Fremlagte tall fra statistikk over anmeldte lovbrudd viser for eksempel mer enn firedobling av antallet væpnede ran i perioden fra 1994 til 1998. Endringene i våpenloven kom i tillegg til andre lovendringer som tok sikte på å forhindre ulovlig våpenbruk. Den omstendighet at få eller ingen andre europeiske land har valgt å anvende tilsvarende beskyttende virkemidler på dette området, kan vanskelig tillegges vekt ved vurderingen av spørsmålet om nødvendigheten av den ordning som er etablert i våpenloven § 27a.

Disse 5 dommerne har dog skjønt at politiet oppfører seg på en annen måte enn andre forvaltningsorgan når de i dommen uttaler (48) at det gir våpeneieren mulighet:

”til å rydde av veien gjenstander som han ikke ønsker at politiet får mulighet for å iaktta i hjemmet på sin vei til eller fra våpnene. Men varselet har også en annen virkning: Det gir både våpeneieren og andre i husstanden mulighet for å innstille seg mentalt på det hjemmebesøk som er i vente. Dermed reduseres den utrygghet og frykt som et uvarslet besøk fra politiet lett kan være forbundet med”

Verken våpeneieren eller andre i husstanden behøver å innstille seg mentalt på å få f.eks brannvesen eller E- verk inn i hjemmet.

Alle vet at ingen av disse to etater kan straffe oss. Finner disse etater meget graverende feil må de anmelde oss til politiet. Politiet som kontrollorgan, vil etter politiloven, straffe umiddelbart, noe som også kom fram av forklaringen fra Romereike politis representant i Oslo Tingrett.

Dommerne påpeker også muligheten til å påklage politiets oppførsel/handlemåte ved uregelmessigheter (52):

”Med de klare begrensninger som er innebygd i ordningen og de rettssikkerhetsgarantier som ligger i adgangen til å påklage en opptreden utenfor lovens ordning, er risikoen for misbruk svært liten. ”

”og adgangen til å påklage en opptreden i strid med ordningen. Dette er forhold som må gi et tilstrekkelig vern mot misbruk. ”

Vi har i dag et politi som har avlagt ed på at det ikke skal gjøre ulovligheter. Hvordan går det da når man anklager politiet for å gå utover sin myndighet og bryte den lov det skal forvalte?

Det vil ende med at anmelder ( i vårt tilfelle, våpeneieren) blir anmeldt for falsk anmeldelse av politiet (dominoeffekten)

EMK art. 8 sier at enhver har rett til respekt for sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse, og at det ikke skal skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven.

Likevel påstår disse 5 dommerne at Norge er i en særstilling når de skriver at Norge ikke kan ta hensyn til at ingen andre europeiske land har valgt å anvende tilsvarende beskyttende virkemidler (hjemmekontrollen) på dette området, og konklusjonen blir derfor at hjemmekontrollen :

”er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlig trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. »

Konkurranseskyttere og jegere har aldri vært en trussel mot kongeriket Norge, snarere tvert i mot, men det har ikke disse 5 dommerne overhode ikke tatt hensyn til.

Informasjon vedr. innsending av klage til

1.) EMD er et internasjonalt organ som under visse omstendigheter kan motta klager fra personer som mener at deres rettigheter i henhold til DEM er blit krenket. Ved denne Konvensjon har en rekke Stater i Europa påtatt seg å sikre visse grunnleggende rettigheter. Disse rettigheter finnes i selve Konvensjonen og i de 4 tilleggsprotokollene nr. 1, 4, 6, 7 og 13. De anbefales å leses nøye gjennom dem og eventuelle reservasjoner som er gjort av den berørte Stat, som er vedlagt.

2.) Hvis De mener at en av Statene i den vedlagte listen, har forulempet Dem direkte og personlig, ved å krenke en av disse grunnleggende rettigheter, kan De sende inn en klage til Domstolen.

3.) Domstolen kan imidlertid kun behandle klager som er relatert til de rettigheter som finnes i Konvensjonen eller tilleggsprotokollene.

5.) De kan kun klage til DEM over forhold som myndigheter (For eksempel lovgiver, domstoler, forvaltningsmyndigheter osv.) i den berørte stat har ansvar for. Domstolen kan ikke behandle klager mot privatpersoner eller private organisasjoner.

6.) I henhold til art. 35 (1) i Konvensjonen kan DEM behandle klagen Deres bare dersom alle nasjonale klagemuligheter har vært uttømt og dersom De bringer klagen inn for EMD innen 6 mnd. fra den siste endelige nasjonale avgjørelse.

11.) Seksmåndersfristen blir avbrutt når De sender det første brevet med en klar fremstilling av klagepunktene, selv om det er summarisk, eller sender inn et utfylt klageskjema.

Jmfr. Artikkel 34 i Menneskerettighetskonvensjonen og reglene 45 og 47 i Domstoles regelverk.

Representantens navn: Advokat Knud Jacob Knudsen, DLA Nordic, Boks 1364 Vika, 0114 OSLO.

20. august 2003 Romerike politidistrikt Vedtak om tilbakekalling av våpenkort mv..

18.)Finnes det eller fantes det noen annen anke- eller klagemulighet som har betydning? Hvis det er tilfelle, bes De redegjøre hvorfor.

Formålet ved klagen er å få fastslått at Are Ole Fosjords rettigheter etter EMK art. 8 har vært krenket ved våpenloven §27a annet ledd er i strid med retten til respekt for hjemmet etter EMK art. 8.

Våren 2003 besluttet Romerike politidistrikt å kontrollere hvordan et utvalg registrerte våpeneiere oppbevarte sine våpen hjemme. Grunnlaget for kontrollen var våpenloven § 27a som gir politiet rett til å kontrollere oppbevaringen av skytevåpen i private hjem. Bestemmelsen trådte i kraft 5. juni 1998, og lyder slik:

”Skytevåpen eller en vital våpendel, samt ammunisjon, skal oppbevares forsvarlig nedlåst. Kongen fastsetter nærmere regler for oppbevaring. Slike regler kan også gjelde for skytevåpen, våpendeler og ammunisjon som nevnt i § 5.

Politiet kan foreta kontroll med oppbevaringen hos den som har skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. Hos private kan slik kontroll bare gjennomføres etter forhåndsvarsel.”

Utfyllende regler om politiets kontroll er fastsatt i våpenforskriften § 22-5:

”Ved kontroll av sivil oppbevaring av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, jf våpenloven § 27a annet ledd, skal politiets forhåndsvarsel være mottatt av innehaveren av våpenkortet minst 48 timer før kontrollen finner sted. Kontrollen skal skje på de(t) sted(er) som anvises av våpeneier som oppbevaringssted for våpen, våpendeler og ammunisjon. Mangler våpen eller våpendeler som står oppført på vedkommendes våpenkort, skal vedkommende avkreves en fyllestgjørende forklaring på hvor gjenstandene befinner seg, samt gis en kort frist til å fremlegge de aktuelle våpen/våpendeler for kontroll.”

Are Ole Fosjord eier et antall registerte våpen som han oppbevarer hjemme i et spesialinnredet og sikret rom med alarm tilknyttet vaktselskap. Oppbevaringen er i samsvar med våpenloven og våpenforskriften, og det har aldri foreligget mistanke om at Fosjord har oppbevart sine våpen på en ulovlig måte.

Fosjord ble tilskrevet av Romerike politidistrikt 6. mai 2003 hvor det ble meddelt at politiet ønsket å kontrollere at våpnene ble oppbevart forskriftsmessig. Fosjord ble bedt om å ta kontakt pr telefon for å avtale tid for kontroll. Fosjord mente at våpenloven § 27a annet ledd var i strid med Grunnloven § 102 og EMK art 8. Hans advokat meddelte derfor til politiet at Fosjord av prinsipielle grunner ikke ville medvirke til kontrollen, men at Fosjord derimot ønsket å prøve lovligheten av kontrollen for domstolene. Dette ledet til at politiet 30. juni 2003 sendte varsel til Fosjord om at det kunne bli aktuelt å inndra hans våpenkort, selge de våpen som var beskrevet i våpenkortet, samt vedta forbud mot at Fosjord eiet eller i fremtiden anskaffet våpen. Den 20. august 2003 traff Romerike politidistrikt vedtak slik som varslet. Begrunnelsen for vedtaket var at politiet anså Fosjord for ikke å være tilstrekkelig pålitelig til å inneha skytevåpen når han ikke ville medvirke til politiets kontroll.

Fosjord påklaget politiets vedtak til Politidirektoratet som 26. september 2003 besluttet ikke å ta klagen til følge. Fosjord nektet å innlevere sine våpen, og varslet at han ville reise søksmål for å prøvet gyldigheten av Politidirektoratets vedtak, og derigjennom gyldigheten av våpenloven § 27a annet ledd. Da Fosjord ikke rettet seg etter vedtaket, ble han 2. desember 2003 siktet for overtredelse av våpenloven § 33 første ledd annet punktum, jf tredje ledd jf § 8 første ledd for å ha eiet eller innehatt skytevåpen uten tillatelse fra politimesteren (våpenkort). Overtredelse av de nevnte bestemmelser straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.

Samtidig med siktelsen begjærte Romerike politidistrikt ransaking av Are Fosjords bolig. Begjæringen ble tatt til følge av Nedre Romerike tingrett 3. desember 2003. Etter henvendelse fra Fosjords advokat ble iverksettelsen av ransakingen utsatt i påvente av at Fosjord innen 12. desember 2003 tok ut stevning mot staten, samt begjærte midlertidig forføyning for at han hadde rett til å beholde sine våpen inntil hovedsaken var rettskraftig avgjort. Beslutningen om ransaking ble etter kjæremål fra Are Fosjord opphevet av Eidsivating lagmannsrett 21. januar 2004.

Stevning og begjæring om midlertidig forføyning ble inngitt til Oslo tingrett 11. desember 2003. Are Fosjord nedla påstand om at vedtaket om inndragning av Are Fosjords våpenkort var ugyldig, samt at han hadde rett til å beholde sine våpen inntil søksmålet var rettskraftig avgjort.

Hovedforhandling ble avholdt 8. mars 2004 i Oslo tingrett og saken brakt inn for Høyesterett 19. og 20. oktober 2004.

15.) Opplysninger om eller de artikler i konvensjonen og/eller dennes tilleggsprotokoller som De mener er krenket, samt de argumenter som støtter dette:

Politiets rett til kontroll av oppbevaring av skytevåpen etter våpenloven § 27a er i strid med EMK art 8.

Are Fosjords hovedsynspunkt er at politiet ikke skal ha adgang til private hjem med mindre det foreligger konkret mistanke om lovbrudd. Det er prinsipielt betenkelig med bestemmelser som hjemler inngrep uten konkret mistanke. Bakgrunnen for dette er at politiets hovedoppgave er å forfølge straffbare handlinger. Politiet klarer i praksis ikke å skille sine forvaltningsmessige oppgaver fra sin plikt til å forfølge straffbare handlinger. Samtidig er det i et moderne demokratisk samfunn særlig grunn til å være varsom med inngrep i hjemmet ettersom boligen etter hvert er et av de få steder hvor en borger gjennomgående ikke risikerer å bli overvåket eller kontrollert uten konkret mistanke.

Det følger av EMDs praksis at det må foreligge et påtrengende samfunnsmessig behov – ”pressing social need” – for at et inngrep skal anses nødvendig i et demokratisk samfunn. Det foreligger ikke et påtrengende samfunnsmessig behov for at politiet skal kunne kontrollere hvordan skytevåpen oppbevares i private hjem.

Lovens forarbeider viser at det ikke ble foretatt en grundig vurdering av behovet for våpenkontroll. Det ble i forarbeidene antatt at politiets kontroll vil ha en preventiv effekt, men dette ble ikke nærmere underbygget.

Det er liten sammenheng mellom våpenkontrollen og kriminalitetsbekjempelse fordi kontrollen kun kan gjennomføres overfor registrerte våpeneiere, det vil si personer som har tillatelse fra politiet til å inneha våpen (våpenkort). Vilkårene for å utstedt våpenkort er utførlig regulert i våpenloven og våpenforskriften. Grunnvilkåret for å få utstedt våpenkort er at søkeren har et dokumentert behov eller annen rimelig for å ha skytevåpen – i praksis jakt eller konkurranse – og at politiet anser søkeren som edruelig og pålitelig, og dermed skikket til å inneha skytevåpen. Overfor kriminelle som gjennomgående bruker uregistrerte våpen, må politiet følge straffeprosesslovens regler om ransaking for å få adgang til hjemmet. Det ble ved innføring av politiets våpenkontroll ikke begrunnet hvorfor ransaking ikke er et tilstrekkelig virkemiddel overfor registrerte våpeneiere.

Politiets kontroll med våpenoppbevaring innebærer et uforholdsmessig inngrep. Retten til respekt for hjemmet er en sentral menneskerettighet. Dette understrekes ved at den både i Norge og i andre land er vernet ved grunnlovsbestemmelse. Dette tilsier en snever skjønnsmargin for staten.

En beslutning om kontroll med våpenoppbevaring behøver ikke begrunnes, og det stilles ikke krav til mistanke om brudd på oppbevaringsreglene for å kunne gjennomføre kontroll. Det er heller intet til hinder for å gjennomføre flere kontroller i forhold til én person.

Etter våpenforskriften § 22-5 skal kontrollen skje ”på de(t) sted(er) som anvises av våpeneier som oppbevaringssted for våpen, våpendeler og ammunisjon”. Denne stedlige begrensning er ikke fullt ut gjennomførbar ettersom politiet nødvendigvis vil observere forhold på vei til oppbevaringsstedet. Den stedlige begrensning kan også omgås i praksis, særlig dersom kontrollen gjennomføres av flere polititjenestemenn.

Til tross for at flere europeiske land nylig har revidert sin våpenlovgivning, er det kun Norge og Sverige som gir politiet rett til å kontrollere hvordan våpen oppbevares i private hjem uten at det foreligger mistanke om lovbrudd. I Sverige er imidlertid overtredelse av oppbevaringsreglene ikke straffbart, slik at Sverige har beholdt et klart skille mellom politiets påtalefunksjon og politiets forvaltningsmessige oppgaver. Norge er dermed alene om å ha en straffesanksjonert politikontroll med våpenoppbevaring. Samtidig er det ikke dokumentert at det i Norge foreligger særskilte problemer med våpenoppbevaring i private hjem som gjør en slik straffesanksjonert kontroll nødvendig.

Hvordan kan Norge være bekjent av at skiskyttere, jegere og konkurranseskyttere blir erklært som ”uvettige våpenbrukere m.m. som følge av skjødesløs oppbevaring i hjemmet.” av rikets høyeste dommere.

Det norsk samfunn kan heller ikke akseptere at Høyesterett påpeker at ordningen (hjemmebesøksparagrafen) ”synes også å ha sammenheng med en stadig økende voldstendens i de siste tiår før lovendringen i 1998.”

Det er et paradoks at de personene, våpeneierne, som Høyesterett har erklært som uvettige våpenbrukere og skjødesløse med våpenoppbevaringen, er av politiet erklært for ; edruelig, pålitelige og særdeles skikket til å inneha og bruke våpen til idrett og jakt.

NV har på denne bakgrunn oversendt dommen fra Høyesterett til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol og håper denne har et fornuftig syn på norske konkurranseskyttere og jegere.

Vi viser til tidligere korrespondanse i saken, senest Politidirektoratets brev til departementet av 25.01.2005. Videre vises til møte i Justisdep. 17. februar 2005.

Are Ole Fosjord fikk sitt våpenkort tilbakekalt av Romerike politidistrikt i vedtak av 20. august 2003, da han motsatte seg å medvike til politiets inspeksjon av skytevåpen i hans hjem. Romerike politidistrikts vedtak om tilbakekall av våpenkortet ble opprettholdt ved Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003.

Vedtaket om tilbakekall var alene begrunnet med Fosjords motstand mot gjennomføringen av inspeksjon i eget hjem, idet han mente at det rettslige grunnlag for slik inspeksjon var grunnlovstridig, eventuelt i strid med EMK. Han ønsket derfor å få prøvet det rettslige grunnlaget for domstolene. Det forelå ingen mistanke om at Fosjord oppbevarte sine våpen i strid med våpenforskriften, eller at Fosjord for øvrig hadde begått lovbrudd som tilsa at han måtte ansees som uskikket til å inneha skytevåpen.

Spørsmålet ble deretter brakt inn for Oslo tingrett for rettslig avgjørelse ved stevning av 11. desember 2003. Oslo tingrett avsa dom den 22. mars 2004, hvor Staten v/Justisdepartementet ble frifunnet. Saken ble deretter anket direkte inn for Høyesterett, som ved dom av 12. november 2004 stadfestet tingrettens dom. Etter at Høyesterett traff avgjørelse i saken har Fosjord gitt til kjenne at han vil innrette seg lojalt etter dommen.

Departementet finner det ikke tvilsomt at bakgrunnen for Fosjords nektelse av å medvirke til inspeksjon av våpenoppbevaringen i eget hjem, var hans ønske om å få en rettslig avklaring av forholdet mellom våpenloven § 27a annet ledd og henholdsvis Grunnloven § 102 og EMK art. 8. På bakgrunn av dette finnet departementet at nektelsen, i denne konkrete sak, ikke innebærer en presumpsjon for uskikkethet ovenfor hans våpeninnehav.

Departementet finner videre å legge avgjørende vekt på at Fosjord har handlet på prinsipielt grunnlag. På denne bakgrunn anser departementet det ikke påkrevd for sakens utfall, å foreta en nærmere vurdering av Politidirektoratets anførsler om Fosjords forhold før og etter Høyesteretts domsavgjørelse av 12. november 2004.

Justisdepartementet finner på bakgrunn av ovennevnte å ville omgjøre Politidirektoratets vedtak om tilbakekall av Are Ole Fosjords våpenkort.

Vi ber om at Are Ole Fosjord v/advokat Knud Jacob Knudsen blir underrettet om departementets vedtak.