Norges Våpeneierforbund.

I brev av 29.9.1997 har Våpeneierforbundet bedt meg om en uttalelse om lovforslagets forhold til bestemmelsene i grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 8.

1. Det kan være grunn til først å si noe om formålet med og rekkevidden av den nye bestemmelse som er foreslått i våpenloven § 27 a, 3. og 4. punktum. Etter bestemmelsen kan politiet foreta kontroll med oppbevaringen hos den som har skytevåpen. våpendeler Jeg forstår det slik at bestemmelsen tar sikte på kontroll hos dem som lovlig har våpen (har våpenkort), og at det er oppbevaringsmåten som skal kontrolleres. Det fremholdes i forarbeidene at den overordnede målsetting for forslag til endringen i våpenloven vil være å forebygge ulovlige handlinger og ulykker ved bruk av skytevåpen. Det heter videre at skytevåpen representerer spesielle risikomomenter, både i forbindelse med uforsiktig bruk, men også ved at de kan komme i hendene på kriminelle (Ot. prp. nr. 74 for 1996-97 s. 3). - Hvis kontrollen viser at oppbevaringen ikke har tilfredsstilt lovens krav, kan resultatet bli straffeforfølgning etter lovens § 33 (bøter eller fengsel inntil 3 måneder).

Selv om kontrollen primært tar sikte på selve oppbevaringsmåten, vil den også kunne avsløre at våpenet ikke lenger finnes hos eieren, enten fordi han ulovlig har overlatt det til en annen eller fordi det på grunn av uforsvarlig oppbevaring er framkommet ham. Også dette kan føre til straffansvar for eieren. Kanskje kan politiet ved kontrollen også få rede på den ulovlige våpenbesitter.

Derimot åpner utkastet ikke for noen generell kontroll hos borgerne for å avdekke ulovlig våpenbesittelse.

Lovforslaget gir ingen retningslinjer for kontrollen eller noen antydning om omfanget av kontrollen. Det heter i proposisjonen at en slik kontroll vil kunne ha et stort sikkerhetsmessig potensiale (prp. s. 23), og at den forebyggende effekt vil kunne bli stor uavhengig av hvor ofte politiet benytter seg av adgangen (prp. s. 30). Det er ikke gjort noe forsøk på å utdype hva man kan regne med å oppnå ved kontrolladgangen, og heller ikke er det noen antydning om hvor store ressurser det kan være aktuelt å sette inn på kontrollen. Kontrollen kan tenkes gjennomført som stikkprøvekontroll eller som en systematisk kontroll av samtlige våpeneiere over et antall år, tilsvarende den kontroll med vognens tekniske stand som Biltilsynet utfører overfor bileiere. Det kan også tenkes at kontroll blir utført i tilfelle hvor politiet har mistanke om lovbrudd, men ønsker å unngå den mer besværlige vei om ransaking etter straffeprosesslovens regler, som bl.a. gir eieren rettsstilling som siktet. Tanken bak lovforslaget er åpenbart at risikoen for kontroll skal øke våpeneiernes motivasjon for å sørge for at våpenet blir oppbevart på en måte som tilfredsstiller lovens krav.

2. Grunnloven § 102 er ikke nevnt i proposisjonen. Paragrafen sier:

"Husinkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde."

Bestemmelsen bygger på den samme tanke som er uttrykt i det engelske rettsordspråk "My house is my castle." Frede Castberg sier i sin fremstilling av den norske statsforfatning:

"Det grunnlovens § 102 skal ramme, er at statens organer uten noen bestemt mistanke trenger inn i borgernes boliger for å bringe på det rene om noe ulovlig foregår eller har foregått der. Det kreves m.a.o. at det foreligger en bestemt mistanke om at en forbrytelse er begått eller vil bli begått, og det må være en spesiell grunn til å foreta den husundersøkelse det gjelder." (Castberg 11 s. 292).

Gjeldende lovgivning har utførlige regler om ransaking, som oppfyller de krav som grunnloven setter. Det eneste problem i så måte som har vært oppe i rettspraksis, er hvor alvorlig en lovovertredelse må være for at det skal være et "kriminelt Tilfælde" i grunnlovens forstand. Dette er det ikke grunn for meg til å gå inn på. Det er sikker rett at en lovbestemt kontroll, slik som den foretas f.eks. av bygningsvesen, brannvesen og elektrisitetstilsyn, faller utenfor grunnloven § 102, selv om kontrollen forutsetter adgang til privat bolig. Slik kontroll utføres av fagetaten, og formålet med kontrollen er ikke å avdekke mulig straffbart forhold, men å forvisse seg om at bygninger og anlegg tilfredsstiller lovens krav. Det kan nok tenkes at kontrollen avdekker straffbare forhold, men for at straffansvar skal bli gjort gjeldende må vedkommende etat anmelde forholdet til politiet, noe som så vidt jeg vet forekommer meget sjelden. I alminnelighet vil konstatering av mangler bare føre til pålegg om utbedring. I brannvernloven av 5. juni 1987 er det detaljerte regler om dette. Brannvesenet skal etter brannteknisk inspeksjon gjøre eier eller bruker oppmerksom på feil eller mangler som finnes, og skal gi den rettledning som trengs for å finne den beste måte å rette disse på. Det kan også gis skriftlig pålegg om rettelse innen en fastsatt frist (§ 23, 2. ledd, § 24, 3. ledd).

I proposisjonen til endring i våpenloven er det sagt at politiet bør ha adgang til å føre kontroll "på lik linje med andre forvaltningsorganer som har kontrollmyndighet, som f.eks. elektrisitetstilsyn og brannvesen. Politiet bør også derfor i forebyggende hensikt få kontrollere at private våpeneiere oppbevarer våpen i overensstemmelse med gjeldende regelverk." (Prp. s. 23). Denne parallell til andre forvaltningsorganers kontrollvirksomhet er imidlertid ikke fullstendig. Mens kontroll etter elektrisitetstilsynslov og brannvernlov utføres av vedkommende fagetat, skal kontrollen etter våpenloven utføres av politiet, som ved siden av å forebygge kriminalitet har som en av sine sentrale oppgaver å forfølge straffbare forhold (politilov av 4. august 1995 § 2 nr. 3). En kontroll foretatt av politiet i våpeneierens hjem, vil derfor nødvendigvis ha en annen karakter enn en kontroll foretatt av tekniske etater. Særlig vil dette komme frem også utad dersom kontrollen utføres av uniformert politi. Avdekker kontrollen at våpenet ikke er oppbevart på lovlig måte, vil det for politiet være et naturlig neste skritt å gjøre straffansvar gjeldende. Selv om den juridiske konstruksjon er forvaltningsmessig, ikke straffeprosessuell, fører kontrollen derfor faktisk til en situasjon av den art som grl. § 102 tar sikte på å hindre. Med Castbergs ord: at statens organer uten noen bestemt mistanke trenger inn i borgernes boliger for å bringe på det rene om noe ulovlig foregår eller har foregått der.

Man har åpenbart under forberedelsen av lovforslaget vært klar over at kontroll av våpenoppbevaring ved politiet står i en annen stilling enn de former for teknisk kontroll som den sammenlignes med i proposisjonen. Justisdepartementet erklærer seg enig med de fleste høringsinstansene i at politiets kontroll bare bør skje etter at kontrollen er forhåndsvarslet. Det heter i proposisjonen:

Forhåndsvarsling vil, som departementet gjør oppmerksom på, i noen utstrekning kunne forhindre avdekking av klare overtredelser av oppbevaringsreglene. Eieren vil jo kunne bringe forholdet i orden før den varslede kontroll finner sted. Kontrollen vil likevel, mener departementet, i det vesentligste ivareta de hensyn som ligger bak bestemmelsen (prp. s. 24). Forhåndsvarslingen medfører at den rene kontroll med at oppbevaringen er forsvarlig kommer mer i forgrunnen i forhold til avdekkingen av lovbrudd. Varselet reduserer også undersøkelsens karakter av inngrep i hjemmets fred. Det gjør det lettere å forsvare forslaget om kontrolladgang i forhold til grl. § 102. Grensen mellom husinkvisisjon i grunnlovens forstand og forvaltningsmessig kontroll som faller utenfor, er ikke lett å trekke. Det foreligger ingen rettspraksis som belyser spørsmålet, og heller ikke er spørsmålet behandlet mer inngående i den juridiske litteratur. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet hva som er gjeldende rett. Jeg vil la det stå som et åpent spørsmål om forslaget til endringer i våpenloven er i strid med grl. § 102. Men det kan iallfall sies at det i beste fall ligger på grensen. Det har i den juridiske litteratur vært drøftet om lovgivningen i forbindelse med påbud om oppgaveplikt eller avleveringsplikt for livsfornødenheter eller andre varer i en knapphetssituasjon, kan gi rasjoneringsmyndighetene rett til å foreta inspeksjon rundt om i hjemmene for å kontrollere at plikten er oppfylt. I min egen bok "Statsforfatningen i Norge" har jeg sagt at slike bestemmelser både har vært gitt og gjennomført, men at det ikke harmonerer godt verken med ord eller tanke i grunnlovsbudet:

"Riktignok kan en si at formålet med husundersøkelsen i dette tilfelle ikke er å oppspore lovovertredere for å få dem straffet, men å få brakt på det rene hvilke forråd den enkelte har. Men det forhindrer ikke at den som blir knepet ved kontrollen, risikerer straff, og at kontrollen har sin største betydning ved å gjøre straffetrusselen og dermed oppgave- eller avleveringsplikten effektiv." (Syvende utgave, 1990, s. 431-432).

En bestemmelse om slik kontrolladgang i gjeldende lovgivning finnes i lov om forsynings- og beredskapstiltak av 14. des. 1956 § 12. Loven gjelder bare under krig, krigsfare eller andre ekstraordinære kriseforhold (lovens § l). I forarbeidene til loven er forholdet til grl. § 102 ikke nevnt, men det er sagt at man har inngående drøftet spørsmålet om nødvendigheten av å ha en hjemmel til undersøkelse av private rom og varebeholdninger (Ot.prp. nr. 51 1955 s. 17). I motsetning til den tidligere lov ble det tatt inn en begrensning i kontrolladgangen:

Husundersøkelser begrenset til noen enkelte, ved stikkprøvekontroller eller på annen måte, gir loven altså ikke adgang til. Både loven selv og dens forarbeider viser at man har vært klar over at husundersøkelser i private hjem er et ømtålig spørsmål. Dette selv om kontrolladgangen etter loven ikke er lagt til politiet, men til departementet eller andre myndigheter i stat og kommune som har med gjennomføringen av loven å gjøre.

3. Proposisjonen omtaler art. 8 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som sier at enhver har krav på respekt for sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. I utgangspunktet er en bestemmelse om kontroll i hjemmet et inngrep i denne retten (Prp. s. 24). Men proposisjonen henviser til den adgang som det etter annet ledd i art. 8 er til å gjøre inngrep i retten etter første ledd, og konstaterer uten nærmere begrunnelse at forhåndsvarslet kontroll av privat oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon ikke vil komme i strid med denne bestemmelse (prp. s. 24).

Art. 8, 2. ledd lyder i norsk oversettelse:

Proposisjonen henviser til den adgang konvensjonen gir til inngrep for å forebygge uorden eller kriminalitet. Ifølge proposisjonen er den overordnede målsetting for forslaget å forebygge ulovlige handlinger og ulykker ved bruk av skytevåpen. Dette må kunne sies å falle innenfor konvensjonens begrep "til forebyggelse av uorden eller forbrytelser." Proposisjonen drøfter imidlertid ikke det annet, grunnleggende vilkår for inngrep etter art. 8, 2. ledd: at inngrepet "er nødvendig i et demokratisk samfunn". Uttrykket "nødvendig i et demokratisk samfunn", som går igjen i flere av konvensjonens bestemmelser, er et meget vagt begrep, som får sitt innhold klarlagt etter hvert gjennom Menneskerettighetsdomstolens praksis. Domstolen har gjort flere forsøk på å beskrive generelt hva som ligger i uttrykket. Det er sagt at nødvendig (necessary) ikke betyr det samme som uunnværlig (indispensable), på den annen side kreves det noe mer enn Ønskelig (desirable). En vanlig formulering er at "nødvendig" gir utrykk for at det må foreligge et presserende sosialt behov ("a pressing social need"). Et annet uttrykk som ofte er brukt, er at inngrepet må stå i forhold til det berettigede formål ("be proportionate to the legitimate aim pursued"). Det er også anerkjent av domstolen at de enkelte land har et visst spillerom ("margin of appreciation") for skjønnet om hva som er nødvendig, et spillerom som kan være forskjellig for de enkelte konvensjonsbestemmelser.

Stort klokere blir man ikke ved de forskjellige omskrivninger. Man er nødt til å gå til domstolens enkeltavgjørelser for å få et fastere grunnlag for å bedømme hva konvensjonen krever. Av naturlige grunner foreligger det ingen avgjørelser av Europadomstolen om et tilfelle som svarer til det foreliggende. Det heter i Våpeneierforbundets brev om forslaget til endring i våpenloven: "Vi har gransket våpenlovgivning i Vest-Europa og USA uten å finne noe lignende." Jeg går ut fra at dette er riktig, og at vedtagelse av lovforslaget derfor vil sette Norge i en særstilling i Europa.

Dette står for meg som et avgjørende argument i forhold til konvensjonen. Når ikke noe annet land i Vest-Europa har bestemmelser om politikontroll med oppbevaring av våpen, er det vanskelig å hevde at en slik adgang kan være "nødvendig i et demokratisk samfunn". Det er neppe noen som vil påstå at våpen hos private er et større problem i Norge enn i andre land. Det er heller ikke gitt noen nærmere begrunnelse i proposisjonen for nødvendigheten av forslaget.

4. Resultatet av min gjennomgåelse er altså at det foreliggende lovforslag står i et tvilsomt forhold til grl. § 102, og at det neppe lar seg forene med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Min konklusjon blir derfor klar: Lovforslaget om politiets kontrolladgang overfor private bør ikke vedtas.