Justiskomiteens sammensetning etter Stortingsvalget

Norsk Våpeneierforbund (NV) vedlegger vårt forslag til nye punkter i våpenloven,- nye punkt under § 7 og ny § 27a, annet ledd, - samt vårt syn på hvorfor forslaget om tidsbegrenset våpenkort og rapportering til myndighetene må fjernes.

Vedr. § 27a, annet ledd ber vi utvalget legge spesielt merke til følgende del av høyesterettsdommen:

’’Bestemmelsen om forhåndsvarsling gir den som skal kontrolleres både mulighet for at våpen oppbevaringen skjer på en riktig måte og til å rydde av veien de gjenstander som han ikke ønsker at politiet ikke får mulighet til å iaktta på sin veg til eller fra våpnene. Men varselet har også en annen virkning: Det gir både våpeneieren og andre i husstanden en muligheten til å innstille seg mentalt på det hjemmebesøk som er i vente.”

Dette er en unik norsk oppgave bare nordmenn blir avkrevd. Det er ingen andre i den vestlige verden som trenger å arbeide mentalt med en kontroll fra en forvaltningsmyndighet eller å finne gjemmesteder for ting forvaltningen (politiet) kan fatte interesse for når de er på rutinebesøk. Vi hadde trodd at beskrivelsen av dette sceneriet i seg selv ville være nok for å stoppe lovforslaget ved forrige korsvei, men nei.

NV vedlegger heftet som summerer opp ”hjemmebesøksparagrafen” fra start til slutt.

Vi ber om at utvalget går inn for å fjerne dagens tekst i § 27a, annet ledd og erstatte den med den foreslåtte nye teksten.

LOV

Den som vil kjøpe eller på annen måte erverve skytevåpen eller våpendeler, må ha tillatelse fra politimesteren.

Tillatelse gis av politimesteren på søkerens bosted eller- hvis søkeren ikke har bopel i riket- av politimesteren på oppholdsstedet.

”Tillatelse kan bare gis edruelige og pålitelige personer som har behov eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen, og som ikke av særlige grunner kan ansees som uskikket til det”.

Tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen til øvelse- og konkurranse kan gis til søker som ønsker å erverve idrettsvåpen som er approbert i regleverket til det/de enkelte godkjente skytterforbund og til bruk til øvelse- og konkurranse i nasjonale og internasjonale forbunds skyteprogrammer.

Våpendeler og ammunisjon til våpen som fremkommer på våpenkortet som er godkjent i de godkjente forbunds programmer, erverves uten tillatelse.

Reservevåpen kan erverves dersom søkeren dokumenterer aktivitet innen nasjonale- og internasjonale mesterskap.

Begrunnelse for forslaget er å lette forvaltningens, våpenkontorenes, behandling av søknad om våpen til jakt- og idrett.

Når det gjelder søknad om idrettsvåpen, er det helt spesifikke krav til våpenets minstevekt, siktelinje, siktemidler, løpslengde, avtrekksvekt, høyde/bredde etc., som må tilfredstilles.

Alle disse kravene er regulert i forbundenes lovverk og det er disse reglene våpenkontorene i dag forholder seg til når innvilgelse om idrettvåpen behandles.

Dette vil i praksis si at man ikke får innvilget en søknad om idrettsvåpen dersom våpentypen ikke kan brukes i et av forbundenes godkjente programmer.

Tillatelse til å erverve og inneha jaktvåpen, kan gis til søker som er innført i Jegerregisteret, dvs. bestått jegerprøven eller er medlem i jegerforening

Tillatelse gis til våpen som etter viltlovgivningen er tillatt benyttet til jakt i Norge og lovlig jakt internasjonalt.

Våpendeler og ammunisjon til våpen som fremkommer på våpenkortet som er godkjent i de godkjente forbunds programmer, erverves uten tillatelse.

Det må være søkerens utfyllende begrunnelse som ligger til grunn for innvilgelse av jaktvåpen. Er søkeren registrert i jegerregisteret og våpentypen holder det/de krav som kreves for avliving av viltet, skal søknaden innvilges.

Det er ikke rimelig at deler, uansett delens virkemåte, til jakt- og idrettsvåpen, må søkes om. (Les: betales gebyr for)

Våre jakt- og konkurransevåpen blir mye brukt og trenger innimellom utskifting av diverse deler. I dag kan man bare bytte ut løpet til gjeldende våpen uten tillatelse. Ønsker man derimot og beholde det gamle løpet må våpeneieren søke å betale et gebyr.

Andre deler må også kunne erstattes, uten å kreve ervervstillatelse. Våpenet det skal brukes i er jo allerede lisensbelagt.

Det vil ikke være grunn for forvaltningen å gjennomføre vandelsatest av våpeneieren for å bytte ut ødelagt/utslitt del/er i og med at våpenet det skal byttes i, er belagt med våpentillatelse. (ervervstillatelse)

Dersom en rifleskytter ønsker flere løp av samme type til f.eks felt, bane og jakt skyting, må dette kunne kjøpes uten å betale et gebyr for dette.

For et allerede overarbeidet politi, medfører dette kun ekstra utgifter og unødvendig papirarbeide, uten at dette på noen måte vil redusere kriminaliteten i Norge.

Siden loven ble forandret i 1998, har det vært mye diskusjon rundt bestemmelsen at politiet kan foreta hjemmekontroll av våpeneiere med registrerte våpen.

Da forslaget ble fremlagt av lovutvalget, og presentert for justiskomiteen, var det kun AP og SV som gikk inn for forslaget, altså ikke flertall for å bli vedtatt og derfor ikke debattert av partiene.

Så skjedde den tragiske skyteulykken i Austbø ,(side 7) der to polititjenestemenn ble skutt, og KrF skiftet standpunkt og også de gikk inn for forslaget. Dette skjedde i mars, kun uker før forslaget skulle behandles i Odelstinget. Mao, forslaget ble ikke utredet av partiene, noe Kristin Halvorsen innrømmet i stortingsdebatten om loven.

Vi presenterte problemet for jus. professor Andenæs og la fram for Odelstinget hans rapport.

Rapporten står seg like godt i dag som da den ble presentert for Stortinget før loven ble behandlet.

Vi legger med Heftet om ” hjemmebesøksparagrafen” der rapporten fremkommer på side 3.

Vi har ved flere anledninger spurt om partienes holdninger til ” hjemmebesøksparagrafen”, og i brev av 4.3.2009 har KrF, v/ Hans Olav Syversen, skiftet standpunkt og sett at bestemmelsen ligger i grenseland i forhold til Grl. § 102 og EMK art. 8.

KrF mener nå at der er mer hensiktsmessig å se på en lovendring som legger til rette for at andre enn politiet skal utføre kontrollen.

Arbeiderpartiet (AP) har ikke sett forskjellen på ansvarsforholdene til forvaltningen og politiets arbeidsinstruks. Under debatten i Odelstinget 3.4.98, uttalte Vidar Bjørnstad på vegne av hele partiet, ” at bestemmelsen er en lov for at politiet skal kunne lete etter ulovlige våpen”, noe en forvaltningsmyndighet ikke har anledning til. Finner forvaltningen feil, må saken anmldes. Dette påpekte Andenæs i sin rapport.

At Ap ikke skiller forvaltning og politi skriver Thomas Breen til oss i brev av 29.7.09:

”politiet har som eneste forvaltningsmyndighet de nødvendige tvangsmidler til å allikevel foreta kontrollen.”

Det er akkurat dette Andenæs påpeker i sin rapport kan skje og som ikke skal skje. Politiet må bruke Straffeprosesslovens bestemmelser for å bedrive slik aktivitet.

I og med at det har vært mange diskusjoner om ” hjemmebesøksparagrafen”, har Politidirektoratet i rundskriv 2009/09, punkt 3.10, presisert ovenfor politidistriktene følgende:

”Direktoratet presiserer at det er bare i egenskap av forvaltningsmyndighet at politiet kan gjennomføre kontroll hos den enkelte våpeneier”

Både Høyesterett og politiet klarer ikke å skille mellom forvaltning og politimyndighet.

I Høyesterettsdommen av 12.11.2004, punkt 46, 47, 48 og 52 påpeker nettopp Høyesterett dette problemet.

(46) ”Polititjenestemannen blir fulgt til det sted våpnene oppbevares og gjør sin kontroll av oppbevaringen der. Ønsker en våpeneier å holde deler av sitt hjem unna et eventuelt fremtidig besøk fra politiet, vil han i adskillig grad selv kunne velge et oppbevaringssted som gjør dette mulig. ”

(48) Bestemmelsen om forhåndsvarsling gir for det første den som skal kontrolleres, både mulighet til å sørge for at våpenoppbevaringen skjer på riktig måte og til å rydde av veien gjenstander som han ikke ønsker at politiet får mulighet for å iaktta i hjemmet på sin vei til eller fra våpnene.

Men varselet har også en annen virkning: Det gir både våpeneieren og andre i husstanden mulighet for å innstille seg mentalt på det hjemmebesøk som er i vente. Dermed reduseres den utrygghet og frykt som et uvarslet besøk fra politiet lett kan være forbundet med.”

(49) A har med rette fremhevet at våpenkontrollen blir foretatt av politiets tjenestemenn, og at dette er en omstendighet som må vektlegges når forholdet til Grunnloven § 102 skal bedømmes. Innvendingen henger naturlig sammen med at kjerneområdet for forbudet i § 102 er husundersøkelser som ledd i etterforskning av mulige straffbare forhold, uten at lovens krav til styrken i mistanken og til alvoret i en eventuell straffbar handling eller virksomhet er oppfylt. I vårt tilfelle skjer kontrollen som et ledd i en av de forvaltningsoppgaver som politiet er tillagt. I og med at politiet også ivaretar de øvrige forvaltningsmessige oppgaver etter våpenloven, inngår kontrollordningen som en naturlig del av disse gjøremål. Således ville kontrollen overfor A ha skjedd ved besøk fra en sivil tjenestemann fra våpenkontoret, som sorterer under Romerike politidistrikts forvaltningsavdeling.

52) A har pekt på faren for at politiet kan komme til å misbruke kontrollordningen i våpenloven § 27a. Et misbruk vil for eksempel kunne skje ved at politiet beslutter våpenkontroll i et tilfelle hvor man har mistanke om at det i hjemmet oppbevares gjenstander ervervet ved straffbare handlinger, uten at mistanken er så sterk at vilkårene for ransakning er oppfylt. Med de klare begrensninger som er innebygd i ordningen og de rettssikkerhetsgarantier som ligger i adgangen til å påklage en opptreden utenfor lovens ordning, er risikoen for misbruk svært liten.

”Under helt spesielle omstendigheter er det klart vi kan gjennomføre husbesøk.”

”Dersom en jeger, skytter eller våpeneier blir tatt form beruselse på offentlig sted, kan vedkommende regne med hjemmebesøk av oss.”

Unni Engen fra Hedemark politidistrikt uttaler at hun tror at dersom det er skjedd noe kriminelt, da kan det ha forekommet en våpenkontroll.

Dommer Flock påpeker i punkt 52,at det bare er å påklage en klandreverdig/uriktig opptreden fra politiets side. Det å anmelde, påklage en polititjenestemanns oppførsel, vil med stor sannsynlighet ende med at politiet anklager våpeneieren for falsk anmeldelse.

NV henviser her til ”boomranglovgivningen”, en biljakt ved Fornebu i 1976 og vedlagte artikkel fra Aftenposten 16.4.2007, der dette skjer :

Fornærmede ble slått ned av politiet og dette ble bekreftet av vitner. Fornærmende anmelder politiet for vold og blir frikjent i Tingretten. Det ender med en motanmeldelse og anke fra politiets side p.g.a. at statsadvokaten mener at retten må tro på polititjenestemennene.

Påtalemyndigheten påpeker klart og tydelig at politiet aldri gjør feil og statsadvokaten påpeker at retten må tro på politiets forklaring og legge politiets forklaring til grunn for vurdering av saken. (side 93)

Dette vet Høyesterett og enda kan den påstå at det bare er å klage på politiets opptreden i ettertid. Det er her problemet dukker opp. Det er jo ikke politiet som skal foreta kontrollen, men forvaltningen. Dette har nå gått opp for PoD i og med at PoD presiserer at kontrollen bare skal gjennomføres i egenskap av forvaltningsmyndighet

Slike hendelser kan bare skje når politiet kommer inn i våpeneiernes hjem. En forvaltningsmyndighet er pliktig til å anmelde avvik, ulovligheter til politiet, som i sin tid må følge Straffeprosesslovens bestemmelser. Det er dette senarioet Andenæs så sterkt advarte mot.

Fra Justisdepartementet i brev av 30.7.09 fra Terje Moland, skriver han til oss at problemstillingen på nytt vil bli drøftet i sammenheng med forslaget til ny våpenlovgivning.

Vi ber derfor våpenlovutvalget gå inn for å fjerne politiets våpenkontroll og utforme en lovparagraf der det kun er et forvaltningsmessige organ som kan gjennomføre en slik våpenoppbevaringskontroll.

Dersom et sivilt organ utfører kontrollen, kan et allerede overarbeidet politi slippe å bruke sine ressurser på edruelig og pålitelige jegere og idrettsutøvere.

Ved å la andre sivile organer, gjennomføre kontrollen, blir prinsippene i Straffeprosessloven ivaretatt, samtidig som kontrollen tilfredsstiller lovgivers intensjon med loven, sikker oppbevaring av våpen.

Politiet kan/skal fremdels gjennomføre kontroll dersom det fattes mistanke om ulovlig oppbevaring av våpen eller mistanke om andre kriminelle tilfelle. Politiet er nå henvist til å følge Straffeprosessloven, altså må retten gi politiet tillatelse for inntreden i det private hjem, slik Straffeprosessloven krever, og rettssikkerheten for den vanlige borger er ivaretatt.

”Skytevåpen, eller en vital våpendel, samt ammunisjon, skal oppbevares forsvarlig nedlåst.

Politiet kan foreta kontroll med oppbevaringen hos den som har skytevåpen, våpendeler og

Forslaget til ny tekst:

§ 27a, annet ledd:

”Skytevåpen, eller vital våpendel, samt ammunisjon, skal oppbevares forsvarlig nedlåst. Politiet kan foreta kontroll av slike gjenstander hos forhandlere, tilvirkere og børsemakere.

Hos private kan slik kontroll bare gjennomføres av etater eller aktører som ikke omfattes av politiloven.”

Det skal vurderes behovet for å gjøre ervervstillatelsen tidsbegrenset, eventuelt med krav om fornying av tillatelsen til å inneha skytevåpen.

JD forkastet dette forslaget i Ot.prp.nr. 74 (1996-1997) da våpenloven ble revidert i 1998, og argumentert den gang slik:

”JD finner ikke grunn til å foreslå en ordning med tidsbegrenset våpentillatelse, f.eks til 5 år som foreslått av våpenlovutvalgets flertall.”

”En slik ordning ville ha marginal nytteverdi i forhold til någjeldende system der politiet på ethvert tidspunkt kan beslutte tilbakekall av våpentillatelse i forbindelse med dom for straffbar handling, eller der politiet for øvrig får opplysninger som indikerer at grunnlaget for våpentillatelse er bortfalt. På denne måten vil et system med tidsbegrensede tillatelser bli oppfattet som en unødvendig byråkratisk og kostbar foranstaltning.”

Magnar Aukrust (JD) påpekte det samme om forslaget til tidsbegrenset våpenkort :

”de øvrige medlemmenes forslag ville innebære en for omfattende og resurskrevende innsats fra politiets side, uten at de ønskede kontrolleffekter vil kunne oppnås.”

Bruk av jakt og idrettsvåpen er ikke annerledes i dag enn i 1998, så JD`s argumenter for ikke å innføre tidsbegrenset våpenkort den gang, står seg også i dag.

Jegere og idrettsutøvere som har ervervet flere våpen over en lengre periode, og fått innvilget sine våpenerverv med den gang godkjente behovsgrunner, kan komme i den situasjon at,

ved innføring av tidsbegrenset våpenkort, samt at man må begrunne sine behov på nytt, ut fra nye regler, vil virke på den måten at våpeneieren må levere inn sine våpen, enten fordi man har for mange våpen som kan brukes i samme kategori, eller man ikke har den samme intense aktiviteten som man hadde i tidligere år.

Innføring av rapportering eller tidsbegrenset våpenkort vil ikke ha noen innvirkning på å redusere de kriminelles handlinger.

Den eneste effekten dette vil ha, er at politiet må bruke store ressurser på å kontrollere skytternes våpenlisenser på nytt. Ressurser som bør brukes til bekjempelse av kriminalitet.

Allerede i 1958 ble det påpekt at nyordningen med våpenkort skulle skje på en slik måte at ulempene for den alminnelige borger ble så små som mulig.

Dette lyder underlig likt med hva våpenlovutvalget i sin innstilling til ny våpenlov i 1998 uttalte:

”Utvalget ønsker for øvrig å gi uttrykk for at det ikke reises tvil om at de fleste i vårt land som innehar skytevåpen, er lovlydige og etterlever den gjeldende våpenlovgivning. Det er ikke utvalgets intensjon å gjøre det vanskeligere for denne gruppen, herunder særlig jegere, konkurranseskyttere og våpensamlere å ivareta sine interesser og lovlig behov for våpen. Det er all grunn til å legge forholdene til rette for dem som er sitt ansvar bevisst på dette området.”

Lovutvalgene fra 1958 og 1996 mente nok ærlig og oppriktig dette. Med dagens mandat forslag, går JD imot disse lovutvalgenes intensjon.

- samt muligheten for å pålegge frivillige organisasjoner plikter med hensyn til kontroll av medlemmenes omgang med skytevåpen, herunder i form av rapportering til myndighetene.

Dersom JD fastholder dette forslaget, må det under enhver omstendighet foretas en grundig vurdering av lovligheten av denne type angiveri overfor borgerne. I tillegg til Datatilsynet vil Sivilombudsmannen kunne være en uhildet og derav egnet instans til å vurdere lovligheten av en slik rapporteringsplikt.

NV kan ikke se at disse forslagene vil redusere den økte kriminaliteten i samfunnet.

NV ber lovutvalget arbeide sterkt for at disse forslagene ikke blir innført og påpeke at

jeger – og skytterorganisasjonene er medspillere når det gjelder å fremme forebyggende og trygghetsskapende tiltak samt forhindre ulovlig våpenbruk, og ikke motpart slik det foreslåtte mandat synes å forutsette.