Justiskomiteen, v/ leder Lene Vågslid,

Postboks 1700 Sentrum

0026 Oslo

SENDT PER MAIL OG POST

Lillestrøm, 23. desember 2017.

KOMMENTARER TIL FORSLAG TIL NY LOV OM VÅPEN, SKYTEVÅPEN, VÅPENDELAR OG AMMUNISJON

1. INNLEDNING

Det vises til høring av forslag til ny våpenlov som er berammet avholdt i Justiskomiteen den 09.01.2018.

Videre vises til at Norsk Våpeneierforbund har søkt om å få delta på høringen og fått dette innvilget.

Det er innledningsvis grunn til å påpeke at Norsk Våpeneierforbund er positiv til at det i forslaget er lovfestet sentrale bestemmelser som tidligere var regulert i forskrift og utfylt gjennom omfattende bruk av rundskriv fra Politidirektoratet. Gjennom det nye lovforslaget gjøres regelverket mer oversiktlig og det oppnås større grad av forutberegnelighet og vern mot vilkårlig saksbehandling overfor den privat part.

På generelt grunnlag skal også bemerkes at Norsk Våpeneierforbund ønsker velkommen alle endringer i våpenlovgivningen som har et fornuftig og velbegrunnet formål, og som ikke innebærer urimelige inngrep i idrett, samlere eller jaktutøveres rettigheter og aktiviteter.

For Norsk Våpeneierforbund er det et hovedanliggende å påse at det i lovforslaget gis regler som hensyntar at jeger – og skytterorganisasjonene er medspillere når det gjelder å fremme lovens formål om å fremme forebyggende og trygghetsskapende tiltak samt forhindre ulovlig våpenbruk, og ikke en motpart. Det vises her til at den opplæring og kontroll av bruk av våpen som oppnås gjennom de strenge kravene som allerede gjelder ved lovlig utøvelse av jakt- og idrettslige aktiviteter, bidrar til økt sikkerhet og forsvarlig våpenbruk. Interesseorganisasjonene har i en årrekke nedlagt betydelig holdningsskapende arbeid for å oppnå mest mulig trygge forhold under utøvelse av jakt, øvelses- og konkurranseskyting.

Slik Norsk Våpeneierforbund ser det vil flere av forslagene innebære unødige inngrep overfor våpeneiere og skytterorganisasjonene som ikke vil bidra til å oppnå lovens formål. Dette gjelder i hovedsak følgende bestemmelser:

1. Endret ordlyd i § 30 femte ledd, jf. § 48 nr. 28 i forhold til någjeldende hjembesøksparagraf i våpenlovens § 27 a annet ledd, som vil kunne medføre en svekkelse av våpeneiers vern mot politiets kontroll med oppbevaringen hos den som lovlig innehar våpen.

2. Ny bestemmelse i § 30 annet ledd om adgang til politiet til å kreve å få overlevert kopi av medlemslister fra godkjente skytter- og våpensamlerorganisasjoner, som vil kunne komme i konflikt med personvernregler og utgjøre et brudd på tidligere fast og langvarig rettsoppfatning på området.

3. Ny § 5 nr. 3, jf. § 43 med forbud mot å ha halvautomatiske rifler, som vil medføre økonomisk tap for det omfattende antall våpeneiere som har anskaffet slike våpen på lovlig måte og ikke vil kunne selge disse etter ikrafttredelse av forbudet.

4. Ny § 12 som vil medføre vesentlig innskrenkning og manglende forutberegnelighet for sportsskyttere ved at staten skal bestemme antallet skytevåpen som kan erverves til sportsskyting, i motsetning til någjeldende regler der begrensningen for søkeren er at han må dokumenter om

Disse endringene må vurderes opp mot det som er angitt som formålet med forslaget til ny våpenlov. En kortfattet oversikt over formålet vil derfor bli gitt i punkt 2.

Nærmere utdypning og begrunnelse for innsigelsene som Norsk Våpeneierforbund har til

de ovennevnte endringene i loven er utarbeidet i samarbeid med vår juridiske rådgiver på området, Kristensen & Blehr Advokatfirma DA, og vil bli gitt nedenfor i punkt 3.

2. FORMÅLET OG GRUNNLEGGENDE FØRINGER FOR LOVFORSLAGET

Forslaget til ny formålsparagraf i lovforslagets § 1 er etter sin ordlyd begrenset til kun å fremheve hensynet til samfunnstryggheten i forhold til privat våpeninnehav. Det fremgår imidlertid av merknadene fra våpenlovutvalget i punkt 5.1.2 i Prop. 165 L (2016-2017), at forsmålsbestemmelsen i tillegg er ment å omfatte samfunnets ønske om å opprettholde den gode norske våpenkulturen. Dette er også lagt til grunn av departementet i proposisjonens punkt 5.1.4, hvorav følgende hitsettes:

«Vidare meiner departementet at den gode jakt- og skyttarkulturen i stor grad medverkar til at vi har høvesvis få negative hendingar med lovlege skytevåpen. Denne kulturen er i stor grad tufta på at skytevåpen er reiskap for utøving av jakt, skytesport og samling framfor å vere valdsprodukt. Departementet meiner difor at hovudomsynet med lova også femnar om det å skulle verne og utvikle denne gode kulturen for bruk av skytevåpen.»

Det må på denne bakgrunn legges til grunn at endringer som inntas i lovforslaget må utformes og ha et innhold som gjør at reglene rent faktisk rammer de miljøer som står for hovedvekten av den ulovlige våpenbruken, og ikke jakt- og skyttermiljøet. Et grunnleggende utgangspunkt ved vurderingen av endringene er derfor at dette formålet ikke oppnås ved å foreslå ytterligere begrensninger i lovlig utøvelse av våpenbruk til jakt og idrettslige aktiviteter.

3. UTDYPNING AV INNSIGELSER TIL LOVFORSLAGET

3.1 Bemerkninger til § 30 femte ledd, jf. § 48 nr. 28

Forslaget til ny § 30 femte ledd lyder som følger:

«For å gjennomføre kontroll med om krava for oppbevaring etter § 19 andre ledd er oppfylte, kan politiet krevje tilgang til innehavar sin private bustad i samsvar med dei vilkår som er fastsette i medhald av § 41 nr. 28.»

§ 41 nr. 28 gir adgang for Kongen til å gi forskrift om, sitat:

«politiet sin kontroll med tildelt løyve samt vilkår for å kreve tilkomst til privat bustad, jf. § 30.»

Norsk Våpeneierforbund har flere innsigelser til ordlyden og innholdet i dette forslaget.

For det første mangler forslaget en klar angivelse av at kontroll overfor private kun kan gjennomføres etter at det er gitt forhåndsvarsel. Slikt krav er eksplisitt angitt i lovbestemmelsen i § 27 a annet ledd i den någjeldende våpenloven, som lyder:

«Politiet kan foreta kontroll med oppbevaringen hos den som har skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. Hos private kan slik kontroll bare gjennomføres etter forhåndsvarsel.» (vår understrekning)

Det er i forarbeidene forutsatt at forslaget til ny § 30 er ment å videreføre bestemmelsen i våpenloven § 27 a. Det vises her til i departementets kommentarer til forslaget på side 88 i Prop. 165 L om at, sitat:

«Femte ledd vidareførar gjeldande heimel i gjeldande våpenlov § 27 a.»

Denne uttalelsen innebærer at det ikke er adgang til å foreta noen realitetsendring av vilkårene som gjelder for denne type kontroll i forhold til den någjeldende § 27 a, herunder innskrenke vernet mot kontroll av våpenoppbevaring i forhold til den private part.

Det er i denne forbindelse også grunn til å minne om at Justisdepartementet i Ot.prp. nr. 74 for 1996-97 ga klar tilslutning til høringsinstansenes krav om at forhåndsvarsel er en grunnleggende forutsetning for politiets kontroll med oppbevaring av skytevåpen m.v. overfor private borgere. På side 23 og 24 i proposisjonen ga departementet følgende begrunnelse for sin tilslutning:

«En myndighet til kontroll uten forhåndsvarsling vil representere et betydelig inngrep i den private rettsfære, og vil dessuten kunne åpne for misbruk der politiet for øvrig er henvist til straffeprosesslovens regler for ransaking. Den europeiske menneskerettskonvensjonen art. 8 fastsetter at enhver har krav på respekt for sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. I utgangspunktet er en bestemmelse om kontroll i hjemmet et inngrep i denne retten. Slike inngrep kan i henhold til art. 8 nr. 2 foretas i den utstrekning det er nødvendig i et demokratisk samfunn, bl.a. for å forebygge uorden og kriminalitet. Forhåndsvarslet kontroll av privat oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon vil ikke komme i strid med konvensjonens art. 8. Selv om en forhåndsvarsling i noen utstrekning vil kunne forhindre avdekking av klare overtredelser av oppbevaringsreglene, vil en forhåndsvarslet kontroll i det vesentligste ivareta de hensyn som ligger bak bestemmelsen.»

Det er på det rene at de samme hensyn og behov for vern mot denne type inngrep overfor private borgere og hjemmets fred gjelder i dag. Det foreligger således uansett ikke noe samfunnsmessige hensyn eller annen legitim begrunnelse for å unnlate å kreve forhåndsvarsel i det nye lovforslaget.

Det forhold at det i Prop. 165 L ikke er gitt noen form for begrunnelse for å fjerne vilkåret om forhåndsvarsel i den nye lovteksten, utgjør også et tungtveiende argument mot å endre bestemmelsen på dette punkt.

I tillegg kommer at unnlatelse av å innta vilkår om forhåndsvarsel i den nye våpenloven vil stride mot Høyesteretts dom inntatt i Rt-2004-1723. I denne saken vurderte Høyesterett om politiets adgang til kontroll etter våpenloven § 27 a annet ledd var i strid med forbudet mot husinkvisisjoner etter Grunnloven § 102. Høyesterett kom til at bestemmelsen ikke var grunnlovsstridig. Dette ble begrunnet med henvisning til to forhold som ble ansett å utgjøre tilstrekkelig innskrenkning i kontrolladgangen overfor våpeneiere.

Det ene forholdet som ble vektlagt var at det fremgår av § 27 a annet ledd at kontrollen bare kan gjennomføres etter forutgående forhåndsvarsel. Betydningen av forhåndsvarslet er omtalt slik i avsnitt 48 i dommen:

«Bestemmelsen om forhåndsvarsling gir for det første den som skal kontrolleres, både mulighet til å sørge for at våpenoppbevaringen skjer på riktig måte og til å rydde av veien gjenstander som han ikke ønsker at politiet får mulighet for å iaktta i hjemmet på sin vei til eller fra våpnene. Men varselet har også en annen virkning: Det gir både våpeneieren og andre i husstanden mulighet for å innstille seg mentalt på det hjemmebesøk som er i vente. Dermed reduseres den utrygghet og frykt som et uvarslet besøk fra politiet lett kan være forbundet med, og som forbudet i Grunnloven § 102 er ment å skåne borgerne for. Samtidig bidrar forhåndsvarselet til å synliggjøre at formålet med besøket ikke er å etterforske en mistanke om ulovlige forhold, verken med hensyn til oppbevaring av våpen eller av annen art.»

Det andre forholdet som Høyesterett la vekt på var at det fremgikk av den dagjeldende våpenforskriften § 22-5 at kontrollen kun skulle skje på det eller de steder «som anvises av våpeneieren som oppbevaringssted for våpen, våpendeler eller ammunisjon.»

Tilsvarende regel er i dag gitt i § 105 i våpenforskriften, hvorav følgende hitsettes:

«Ved kontroll av sivil oppbevaring av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, jf. våpenloven § 27 a annet ledd, skal politiets forhåndsvarsel være mottatt av innehaveren av våpenkortet minst 48 timer før kontrollen finner sted. Kontrollen skal skje på det eller de steder som anvises av våpeneier som oppbevaringssted for våpen, våpendeler og ammunisjon. Mangler våpen eller våpendeler som står oppført på innehavers våpenkort, skal innehaver forklare hvor gjenstandene befinner seg, og gis en kort frist til å fremlegge de aktuelle våpen eller våpendeler for kontroll.»

Ut over dette er det også gitt nærmere retningslinjer for politiets adgang til kontroll overfor våpeninnehaver i punkt 3.10 i Politidirektoratets Rundskriv 2009/009.

På bakgrunn av det ovennevnte anføres at vilkåret om forhåndsvarsel må inntas i selve lovbestemmelsen i § 30, slik som i den någjeldende § 27 a annet ledd.

For det annet er det i forslagets § 30 foretatt en endring i ordlyden som kan medføre en innskrenkning i den private parts vern mot kontroll av våpeninnehav. Mens kravet om forhåndsvarsel før kontroll etter den någjeldende § 27 a annet ledd gjelder overfor «private», er dette i § 30 begrenset til kun å skulle gjelde overfor «privat bosted». Denne endringen kan medføre både risiko og uklarhet med hensyn til om kravet til forhåndsvarsel gjelder i forhold til kontroll overfor private som foretas på hytter, fritidsbolig o.l.

Det er i forarbeidene verken foretatt noen vurdering av endringen av ordlyden eller gitt noen begrunnelse for å skulle foreta begrensning i vernet mot kontroll som er gitt i den någjeldende § 27 a annet ledd. Videre er det på side 88 i Prop. 165 L forutsatt at § 30 kun er ment å videreføre någjeldende rett på området. Det foreligger derfor ikke noe grunnlag for å skulle endre ordlyden i den nye § 30 i forhold til hvor kravet om forhåndsvarsel skal gjelde overfor private. Hensynet til å unngå uklarhet og sikre forutberegnelighet ved praktiseringen av regelen tilsier også at det ikke foretas noen endring av den någjeldende betegnelsen «private» til «privat bosted».

For det tredje er det behov for å innta i § 30 bestemmelse om at det kun er et forvaltningsmessig organ som kan gjennomføre kontrollen av private sin oppbevaring av våpen. I denne forbindelse vises til betenkningen som jussprofessor Johs. Andenæs avga til Norsk Våpeneierforbund i november 1997 tilknyttet grunnlovmessigheten av § 27 a annet ledd, hvorav følgende hitsettes:

«Mens kontroll eller elektrisitetstilsynslov og brannvernlov utføres av vedkommende fagetat, skal kontrollen etter våpenloven utføres av politiet, som ved siden av å forebygge kriminalitet har som en av sine sentrale oppgaver å forfølge straffbare forhold (politilov av 4. august 1995 § 2 nr. 3). En kontroll foretatt av politiet i våpeneierens hjem, vil derfor nødvendigvis ha en annen karakter enn en kontroll foretatt av tekniske etater. Særlig vil dette komme frem også utad dersom kontrollen utføres av uniformert politi. Avdekker kontrollen at våpenet ikke er oppbevart på lovlig måte, vil det for politiet være et naturlig neste skritt å gjøre straffansvar gjeldende. Selv om den juridiske konstruksjon er forvaltningsmessig, ikke straffeprosessuell, fører kontrollen derfor faktisk til en situasjon av den art som grl. § 102 tar sikte på å hindre. Med Castbergs ord: at statens organer uten noen bestemt mistanke trenger inn i borgernes boliger for å bringe på det rene om noe ulovlig foregår eller har forgått der.»

Bilag 1: Betenkning fra professor Johs. Andenæs fra november 1997.

Det foreligger også øvrige tungtveiende argumenter mot at politiet foretar kontrollen. Dersom et sivilt organ utfører kontrollen kan et allerede overarbeidet politi slippe å bruke betydelige ressurser på å kontrollere våpenoppbevaringen til edruelige og pålitelige jegere- og skyttere, som har ervervet sine våpen på lovlig vis. Ved å la sivile organer gjennomføre kontrollen blir også prinsippene i straffeprosessloven ivaretatt samtidig som kontrollen vil tilfredsstille lovgivers intensjon om å ivareta sikker oppbevaring av våpen.

De fleste våpeneiere vil ha forsikret sine våpen enten ved innboforsikring eller særskilt forsikring av våpnene. Hvor våpen blir stjålet fra hjemmet vil forsikringsselskapene normalt være pliktig til å dekke tapet for forsikringstaker etter forsikringsvilkårene. Det vil derfor være i forsikringsselskapenes egen interesse å kontrollere at den enkelte forsikringstaker oppbevarer sine våpen i henhold til regelverket. Oppgaven med å utføre kontroll med oppbevaringen av våpen kan derfor utføres av forsikringsselskapene på nærmere angitte vilkår. Også offentlige godkjente vaktselskap som Securitas o.l. vil kunne utføre slik kontroll.

Politiet kan uansett gjennomføre kontroll dersom det fattes mistanke om ulovlig oppbevaring av våpen eller om andre kriminelle forhold. I så fall er politiet henvist til å følge reglene i straffeprosessloven for å få tilgang til private hjem slik at rettsikkerheten for borgerne blir ivaretatt.

På bakgrunn av det ovennevnte foreslår Norsk Våpeneierforbund følgende endring av § 30 femte ledd:

«Etater eller aktører som ikke omfattes av politiloven kan foreta kontroll med oppbevaringen hos den som har skytevåpen, våpendeler og ammunisjon etter § 19 andre ledd. Hos private kan slik kontroll bare gjennomføres etter forhåndsvarsel og i samsvar med de vilkår som er fastsatt i medhold av § 41 nr. 28.»

Slik endring nødvendiggjør også følgende endring i § 41 nr. 28:

«kontrollen med tildelt tillatelse samt vilkår for å kreve adgang til private, jf. § 30.»

3.2 Bemerkninger til § 30 annet ledd siste punktum

Det er i forslaget til kontroll av tildelt våpentillatelse i § 30 annet ledd siste punktum inntatt bestemmelse om at:

«Politiet kan som ein del av denne kontrollen krevje å få overlevert kopi av medlemslister frå godkjente skyttar- og våpensamlerorganisasjonar.»

Adgangen til å kreve utlevering av medlemslister fra skytterlagene er på side 88 i Prop. 165 L begrunnet med at, sitat:

«Hensikta med denne endringa er i hovudsak å betre politiet sin kontroll med om personar som har skytevåpen til sportsskyting oppfyller kravet til medlemsskap i godkjent skytarforening.»

Videre vises til departementets begrunnelse for denne adgangen på side 65 i Prop. 165 L:

«Når det gjeld spørsmålet om utlevering av opplysningar frå medlemsregistre, vil våpenforvaltninga kunne ha behov for slike opplysningar for å kunne føre kontroll med om vilkår eller foresetnader for våpenløyve eller godkjenning av skyttar- eller våpensamlerorganisasjon er oppfylt.»

Hovedinnsigelsen til endringen i forslaget i § 30 annet ledd siste punktum er at politiet gis innsynsrett overfor skytter- og våpensamlerorganisasjonene som går ut over de hensyn og det behov som er anført til støtte for forslaget i Prop. 165 L.

Det grunnleggende poenget i denne forbindelse er at politiet ikke trenger tilgang til medlemslister fra skytter- og våpensamlerorganisasjonene for å ivareta kontrollhensynet overfor den enkelte våpeneier. Kontrollbehovet strekker seg ikke lenger enn til å få avklart hvorvidt den enkelte våpeneier oppfyller de vilkår eller forutsetninger som gjelder for våpentillatelse eller godkjenning av skytter- eller våpensamlerorganisasjon.

I henhold til dagens regelverk har politiet adgang til å kreve denne type opplysninger direkte fra våpeneier for å utøve sin kontrollvirksomhet. Det vises her uttalelsen i punkt 3.8.5 i Rundskriv 2009/009 om at:

«Politidirektoratet vil videre bemerke at en henvendelse fra politiet til lokale skytterlag om opplysninger om den enkelte skytters medlemsforhold, må betraktes som en anmodning om å få de nødvendige opplysninger, ikke et pålegg til skytterlaget om å gi opplysninger. Det er ingen uttrykkelig hjemmel for å kunne pålegge skytterlagene en slik opplysningsplikt. Politiet vil imidlertid under enhver omstendighet kunne kreve slik dokumentasjon fra den enkelte våpeneier i forbindelse med utøvelse av sin kontrollvirksomhet.» (vår understrekning)

Når Politidirektoratet som faginstans har uttalt at kontrollhensynet er tilstrekkelig ivaretatt ved at politiet kan kreve slik dokumentasjon direkte fra skytterne i forbindelse med utøvelse av sin kontrollvirksomhet, foreligger det ikke behov eller grunn for å utvide innsynsretten til også å gjelde overfor skytterlagene.

Forslaget vil i realiteten innebære at skytterlagene blir pålagt å skulle utøve en form for angiveri overfor sine egne medlemmer, hvilket i seg selv utgjør et tungtveiende hensyn mot å skulle gi politiet tilgang til medlemslistene.

En annen sentral innsigelse mot at politiet skal få tilgang til medlemslister fra skytterlagene er at de ved dette vil kunne få opplysninger om alle medlemmene i angjeldende skytterlag. En slik tilgang går langt ut over politiets behov for å kontrollere den enkelte skytters medlemsforhold.

En generell adgang til å innhente opplysninger om alle medlemmene i en skytterklubb vil også komme i strid med grunnleggende personvernhensyn. Når politiet behandler opplysninger til forvaltningsmessige og sivile formål vil personopplysningsloven komme til anvendelse for denne delen av politiets virksomhet. Bakgrunnen for Politidirektoratets uttalelse i punkt 3.8.5 i Rundskriv 2009/009 om at politiet kun kan anmode om opplysninger fra det enkelte skytterlag, forstås nettopp å ha bakgrunn i at personvernhensyn er til hinder for å kunne kreve dette.

Regelverket tilknyttet personvernet er ikke endret. De samme begrensninger med hensyn til personlig integritet og privatlivets fred som ligger til grunn for Politidirektoratets uttalelse i rundskrivet, vil derfor gjelde i forhold forslaget om innsynsrett overfor skytterlagene etter § 30 annet ledd siste punktum. Til tross for dette konstateres at vernet etter personopplysningsloven verken er vurdert eller behandlet i Prop. 165 L tilknyttet lovforslaget. Fraværet av slik vurdering fra lovgivers side tilsier i seg selv at politiet ikke gis rett til å kreve medlemslister fra skytterlagene som inneholder mer informasjon enn det er behov for ut fra et kontrollhensyn.

Grunnkravene til behandling av personopplysninger fremgår av § 11 første ledd i personopplysningsloven, jf. §§ 8 og 9. I henhold til § 11 gjelder at den behandlingsansvarlige må ha et rettslig grunnlag for behandlingen, herunder ved samtykke fra den registrerte til å behandle personopplysninger om vedkommende, hjemmel i lov eller at behandlingen er nødvendig av hensyn til ett av formålene som er gitt i § 8.

Rett til innsyn i medlemslister fra skytterlagene vil gi politiet opplysninger om alle medlemmene og ikke kun angjeldende våpeneier som er adressat for den enkelte kontroll. Politiet vil således få innsyn i opplysninger fra medlemmer som ikke har gitt samtykke til slikt innsyn og være i strid med personvernet etter § 11 første ledd bokstav a.

Adgang til medlemslistene vil heller ikke være nødvendig som følge av at politiet kan kreve denne type dokumentasjon direkte fra skytterne i forbindelse med utøvelse av sin kontrollvirksomhet. Forslaget vil derfor også være i strid med kravet til saklig begrunnelse i § 11 første ledd bokstav b og d.

3.3 Bemerkninger til § 5 annet ledd nr. 3, jf. § 43

Det er i § 5 annet ledd nr. 3 foreslått et forbud mot erverv av:

«halvautomatiske rifler som opphavleg er konstruert for heilautomatisk funksjon eller for militæret eller politiet.»

Det er i §§ 10, 11 og 12 gitt bestemmelser med nærmere angitte vilkår for unntak fra forbudet hvor det foreligger særskilte behov og i forhold til jakt og sportsskyting.

Videre er det i § 43 bestemt at forbudet skal tre i kraft tre år etter lovens ikrafttredelse.

Det er på det rene at et slikt forbud vil medføre at et stort antall halvautomatiske rifler som tidligere er lovlig ervervet blir verdiløse fordi de ikke kan videreselges i Norge. Forbudet vil derfor kunne påføre eiere av denne type lovlig ervervede våpen et betydelig økonomisk tap.

Eksempel, forbud mot nyervervelse av konkurranserevolver i kal. .50 S&W M.:

Forbudet mot videresalg kom selv om Justisdep i brev av 27.03.2008, påpekte at et slikt forbud ikke har hjemmel i lov eller forskrift.

I dag lider eiere av revolvere i kaliber .50 S&W magnum et betydelig tap pga at våpenet ikke kan omsettes. Eneste mulighet for avhendelse er destruksjon. Våpenet er lovlig i bruk i dag til konkurranser i Norges Skytterforbund og Metallsilhuett forbundet.

I henhold til Grunnloven § 105 gjelder at, sitat:

«Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full erstatning fra statskassen.»

Denne bestemmelsen stiller som vilkår for erstatning at «noen må avgi» sin rørlige eller urørlige eiendom. Det kan diskuteres hvorvidt forbudet mot halvautomatiske rifler vil medføre at våpeneier avgir sin eiendom til offentlig bruk. Hvor våpeneier ikke får solgt våpenet som følge av forbudet og må innlevere dette til politiet for destruksjon, kan det hevdes at dette må likestilles med avgivelse av eiendom til det offentlige. I så fall utløses erstatningsplikt for staten.

For ordens skyld skal bemerkes at det er inngrepet og det økonomiske tapet for eieren som følge av den tvungne avståelsen av våpenet som er avgjørende i forhold til erstatningsplikten etter Grunnloven § 105, og ikke hvilken nytteverdi våpenet har for det offentlige. Uansett oppnår politiet formålet med forbudet ved innlevering og destruksjon av våpenet som følge av at det ikke lenger besittes eller kan brukes av våpeneieren.

Under enhver omstendighet er det ikke avgjørende for erstatningsplikten hvorvidt at rådigheten overføres til det offentlige. Det følger av juridisk teori og rettspraksis på området at også rådighetsinnskrenkninger kan medføre erstatningsplikt ut fra analogi etter Grunnlovens § 105. Erstatningsplikt på dette grunnlaget forutsetter at inngrepet er vesentlig overfor den berørte part. Avgjørende ved denne vurderingen er størrelsen på det økonomiske tapet, tyngden på restriksjonen og inngrepets betydning for den berørte part.

I Prop. 165 L er det ikke foretatt noen nærmere drøftelse eller vurdering av om forbudet mot halvautomatiske våpen utløser erstatningsplikt ut fra analogi fra Grunnlovens § 105 med grunnlag i at dette kan utgjøre en rådighetsinnskrenkning. På side 78 i Prop. 165 L er det uten videre lagt til grunn at, sitat:

«Lovframlegget utløyser ikkje erstatningsplikt for staten.»

Det nærmeste man kommer en begrunnelse for denne påstanden er henvisningen til at det er anbefalt overgangsordninger som vil trygge at de som blir omfattet av forbudet enten kan avhende våpenet til land som fremdeles tillater halvautomatiske rifler eller at våpenet kan deaktiveres eller innleveres for destruksjon.

Til dette skal bemerkes at det reelle markedet for å selge denne type våpen er hjemmemarkedet i Norge. Norsk Våpeneierforbund er ikke kjent med at det er foretatt salg av noen betydning av denne type våpen til utlandet. Når det gjelder salg av brukte våpen til Sverige og Danmark er dette nærmest umulig fordi det etter regelverket er begrenset hvor mange våpen som kan eies av private i disse landene.

For å selge våpen ut av Norge kreves utførselslisens og en utenlandske kjøper må ha innførselslisens. Kravet om å inneha lisens vil således medføre betydelige kostnader både for selger og kjøper. I tillegg må det påregnes øvrige kostnader med oversettelse av dokumentasjon tilknyttet salget, gebyrer, frakt, mva., fortolling m.v.

Norsk Våpeneierforbund har forhørt seg med en av Norges mest tradisjonsrike våpenforhandlere, Magne Landrø AS i Lillestrøm, om kostnadene med å selge våpen til utlandet. I følge Magne Landrø AS vil for eksempel salg av et vanlig våpen til Tyskland normalt koste mellom kr. 6.000-7.000 i utførselsgebyr, frakt m.v. Kostnadene som er forbundet med å skulle selge våpen til utlandet vil derfor medføre at det blir for kostbart i forhold til normal salgsverdi av våpnene. Muligheten for å selge halvautomatiske rifler event. andre våpen som kan bli forbudt til utlandet vil således i realiteten være illusorisk for de fleste norske våpeneiere.

Våpen kan ikke sendes ved normal postforsendelse og må derfor sendes gjennom speditører. Det er imidlertid ikke alle speditører som har tillatelse til å frakte våpen i utlandet og heller ikke mange som rent faktisk påtar seg denne type frakt.

I tillegg kommer at salg til utenlandske kjøpere vil reise særskilte sikkerhetsmessige utfordringer, hvilket vil kunne utgjøre et hinder og begrense den reelle muligheten for å få solgt våpnene.

Det er også krevende å sette seg inn regelverket og de nasjonale og utenlandske krav som må følges for å gjennomføre et salg av våpen til utlandet. Dette vil for de fleste utgjøre et tilstrekkelig hinder mot å iverksette slikt salg.

På bakgrunn av det ovennevnte kan det konstateres at salg til utlandet i beste fall vil kunne utgjøre en svært liten andel av den totale mengden halvautomatiske rifler som vil bli ulovlig i Norge som følge av lovforslaget.

I Prop. 165 L er det ikke fremlagt noe form for empirisk grunnlag for påstanden om at halvautomatiske rifler kan selges til utlandet for å få dekket tapet som følge av forbudet. Underbyggelse av departementets påstand må være et minstekrav for å kunne fremme et inngripende forslag om forbud som medfører betydelig økonomisk tap for våpeneiere i Norge.

Det er i denne forbindelse verdt å merke seg at departementet på side 78 i Prop. 165 L har uttalt at man i sammenheng med forskriftsarbeidet:

«… vil få betre oversyn over kor mange våpen som må innleverast eller deaktiverast.»

Uttalelsen viser med all tydelighet at departementet ikke har tilstrekkelig kunnskap om omfanget av antall halvautomatiske rifler som vil måtte innleveres eller deaktiveres som følge av forbudet. Innlevering og deaktivering vil klart påføre våpeneierne et økonomisk tap. Jo flere våpen som rammes av forbudet jo større blir det totale økonomiske tapet.

Siden departementet selv erkjenner at man ikke vet omfanget av tapet for våpeneierne, vil det være både uforsvarlig og uholdbart å skulle innføre forbudet uten at slik avklaring foreligger. Den betydelige usikkerhet som knytter seg til de økonomiske konsekvensene av lovforslaget tilsier derfor at det uansett må utredes nærmere om forbudet vil utløse en erstatningsplikt etter Grunnloven § 105 eller utgjøre en rådighetsinnskrenkning etter analogi fra denne bestemmelsen.

For øvrig påpekes at politiet ved tilbakekall av våpenkort og våpen som er lovlig ervervet av våpeneier, er pålagt å selge disse for eierens regning hvor vedkommende ikke selv avhender våpnene, jf. våpenlovens § 10 fjerde ledd. Nærmere retningslinjer om fremgangsmåten ved slikt salg er gitt i punkt 3.8.6 i Rundskriv 2009/009 på side 45, hvorav følgende hitsettes:

«Ved tilbakekall av våpenkort skal politiet, dersom våpeneieren ikke selv avhender sine skytevåpen, selge våpnene for eierens regning. Det forutsettes imidlertid at politiet ved tvangssalg søker å oppnå en så god pris som mulig for våpnene.» (vår understrekning)

Som det fremgår gjelder politiets salgsplikt både hvor eier ikke selv sørger for å avhende sitt våpen og ved tvangssalg. Det er også verdt å merke seg at salgsplikten til politiet gjelder uavhengig av årsaken til at eieren ikke selv selger angjeldende våpen.

Begrunnelsen for at politiet er pålagt å selge inndratte våpen og gi salgssummen til våpeneier, er at tilbakekall av våpenkort og lovlig ervervede våpen ellers ville påført eieren et urimelig økonomisk tap. Samme hensyn begrunner erstatningsplikten etter Grunnlovens § 105.

Det foreligger langvarig og fast forvaltningspraksis for slikt salg i regi av politiet. Praksisen har bidratt til å bøte på det økonomiske tapet som er påført våpeneier ved tilbakekall av lovlig ervervede våpen, herunder også halvautomatiske rifler. Langvarig forvaltnings- praksis utgjør et selvstendig grunnlag for at staten må gi erstatning til våpeneier for tap som påføres som følge av et forbud mot halvautomatiske rifler.

Det er på bakgrunn av det ovennevnte vanskelig å forstå hvorfor staten skal være fritatt for erstatningsplikt hvor våpeneier ikke selv får solgt lovlig ervervede halvautomatiske rifler som følge av det foreslåtte forbudet. De samme hensyn og økonomiske virkninger som begrunner politiets plikt til å avhjelpe tapet ved tilbakekall av lovlige ervervede våpen etter någjeldende våpenlov § 10 gjelder også i forhold til det foreslåtte forbudet i§ 5 annet ledd nr. 3.

3.4 Bemerkninger til § 12 første avsnitt siste setning, jf. fjerde ledd nr. 2

Det er i den någjeldende våpenforskrift § 13 bestemt at det for øvelses - og konkurranseskyting som hovedregel bare kan gis tillatelse til å erverve og ha ett skytevåpen per godkjent skyteprogram, men det er ikke satt noen øvre grense for hvor mange skytevåpen som kan erverves totalt. Politidirektoratet har imidlertid i punkt 3.5.1.2.2 i Rundskriv 2009/009 gitt retningslinjer for hvor mange skytevåpen som kan erverves til øvelse - og konkurranseskyting ut fra nærmere angitte aktivitetskrav.

I henhold til forskriftens § 13 første ledd gjelder at, sitat:

«Tillatelse til å erverve og inneha rifle, hagle, pistol eller revolver til øvelses- og konkurranseskyting kan gis til søker som kan dokumentere medlemskap og aktivitet i forening tilsluttet godkjent skytterorganisasjon.»

Videre vises til at det i punkt 3.2 i Rundskriv 2009/009 er gitt retningslinjer om hvilke krav som gjelder for å erverve flere skytevåpen til konkurranseskyting, hvorav følgende hitsettes:

«Hvis søkeren har flere våpen, må søkeren også redegjøre for om disse lovlig kan benyttes til samme type konkurranse. Hvis søkeren har våpen fra tidligere som lovlig kan benyttes til samme type konkurranseskyting, må søkeren redegjøre for og fremlegge tilstrekkelig dokumentasjon på sitt behov for flere våpen til samme bruksområde.»

Som det fremgår er det ut fra gjeldende regelverk søkerens godtgjøring og dokumentasjon for at det er behov for flere våpen som er avgjørende i forhold vurderingen av hvor mange våpen vedkommende får lov til å erverve.

Etter forslaget i § 12 første avsnitt siste setning, jf. fjerde ledd nr. 2, er det Justis- og beredskapsdepartementet som skal avgjøre antallet skytevåpen som den enkelte kan erverve til sportsskyting.

Fra Norsk Våpeneierforbund sin side anføres for det første at det ikke skal være staten som skal avgjøre hvilket behov den enkelte søker har for våpen til sportsskyting, men søkeren slik som etter de någjeldende reglene.

For det annet påpekes at slik bestemmelsen er formulert gis det ingen føringer eller begrensninger med hensyn til omfanget av departementets adgang til å bestemme antallet skytevåpen som kan erverves til sportsskyting. Slik forslaget er formulert gir den i realiteten departementet en uinnskrenket myndighet til å fastsette antallet tillatte skytevåpen. Dette står i klar motstrid til tidligere regelverk med tilhørende langvarig praksis for at det er den enkelte søker, som ut fra nærmere angitte kriterier må dokumentere sitt behov for flere våpen til øvelses - og konkurranseskyting.

For det tredje faller konkurranseskyting rent organisatorisk inn under Norges Idrettsforbunds, Skytterforbundenes og det enkelte skytterlags regelverk. All idrettslig aktivitet bestemmes på forbundenes og lagenes årsmøter. Dette innebærer at det er idrettens egne organer som innehar formell og faktisk kompetanse til å definere hvilke våpen og aktiviteter som lovlig kan utøves, herunder også med hensyn til øvelses - og konkurranseskyting.

Forslaget må på denne bakgrunn endres slik at man opprettholder de någjeldende reglene om at det er sportsskytternes og skytterorganisasjonenes behov som er avgjørende for hvor mange skytevåpen som den enkelte skytter kan erverve til sportsskyting.

Vennlig hilsen

Norsk Våpeneierforbund Kristensen & Blehr Advokatfirma DA

………………………………………… ………………………………..

Are Fosjord Bård Amundsen

Formann Advokat