Justisdepartementet, Lillestrøm, 07.06.2012.
v/Ø. Fredlund, Politiavdelingen,
Postboks 8005 Dep.,
0030 OSLO.
Som øvelses- og konkurranseskytter siden 1969 ser jeg behovet for en ny våpenlov, men ønsker ikke våpenlovutvalgets forslag slik det foreligger. Våpenlovgivningen må ha et fornuftig og velbegrunnet formål, og som ikke innebærer urimelige inngrep i idrett-, samlere- eller jaktutøveres rettigheter og aktiviteter.
De ber i brev av 09.03.12 om det bør vedtas ny våpenlov eller om det er tilstrekkelig å gjøre endringer i eksisterende regelverk.
Jeg er av den oppfatning at det nå er på tide å omtale jakt- og idrettsvåpen ut som nytt kapittel i en ny våpenlov.
Våpenkontorene innvilger i dag jakt- og idrettsvåpen etter regler og bestemmelser som er gitt i viltlovgivningen og skytterforbundenes approberte regelverk.
OM SKYTEVÅPEN OG AMMUNISJON M.V.,
herunder lov om
jakt- og idrettsvåpen med ammunisjon og deler.
med endringer, sist ved lov av 00.00.0000
I dag gis fortrinnsvis bare tillatelse til å erverve, eie og bruke disse til jakt og idrett. Unntaket er til beskyttelse mot isbjørn på Svalbard.
Praksis er slik i dag og det vil være naturlig at loven følger praksis.
Å skille ut jakt- og idrettsvåpen vil også kunne lette våpenkontorenes arbeide. På dagens ervervsskjema MÅ disse kriteriene fylles ut, våpenet type, godkjent klubb som er tilsluttet godkjent forbund og til slutt til hvilket godkjent program skal våpenet brukes til. Alle disse kriteriene er nedfelt i forbundenes tekniske lovverk. Avvik fra dette medfører at søknaden ikke innvilges.
Våpenloven av 1927 definerte våpen omtrent som i dag, men med en vesentlig forskjell. Det var intet skille mellom krig, jakt- og sportsbruk! Sitat:
”Ethvert automatisk eller annet skytevåben skikket til ved drivladning av krutt, komprimert luft o.lign. å skyte :
- prosjektiler (kuler) av enhver art, - kompakte eller hule, med eller uten sprengladning, - væske- eller gassfylling, (granater, granatkardesker, bomber) - hagl, - harpuner,- piler m.v. ,
i krigsøiemed eller til jakt- og sportsbruk.
I dag er jakt- og konkurranseskyting en dominerende aktivitet i Norge. Våpen til krigsøiemed er unntatt våpenloven. Norge hevder seg stort i internasjonale konkurranser og medlemstallet i denne aktiviteten øker. I og med at omtrent alle våpen som erverves i dag er til jakt- og idrett, mener jeg det er på tide å skille ut jakt- og idrettsvåpen i egne lovparagrafer i den nye våpenlovgivningen, slik vi har foreslått.
Da vil det fremkomme et klart skille mellom godkjente jakt- og konkurransevåpen og alle andre former for våpen og ulovlige våpen- og ammunisjonstyper.
Ulovlig bruk av jakt- og idrettsvåpen og/eller andre våpen eller gjenstander reguleres i dag gjennom Straffeloven og har etter min oppfatning intet å gjøre i en lov som skal regulere vår jakt- og idrettsutøvelse.
Under §3. Definisjoner, fremkommer hva som regnes som våpen, registreringspliktige deler, ammo osv., bl.a. håndgranater, bomber, raketter, miner o.l. samt lys- brann- gift- og tåregassbokser, reparasjoner, deaktivering osv. samt forbudte våpen, våpendeler og ammunisjon.
Disse gjenstandene har intet med vår jakt- og idrettsutøvelse å gjøre.
Alt dette angår ikke våre jakt-og idrettsvåpen, og jeg henviser til mitt forslag der jeg foreslår at jakt- og idrettsvåpen, deler og ammunisjon til disse, reguleres separat.
Mitt forslag til ny § 20 lyder slik:
Tillatelse til å erverve og inneha jaktvåpen eller registreringspliktige våpendeler, kan gis til søker som er innført i Jegerregisteret, dvs. bestått jegerprøven eller er medlem i jegerforening
Tillatelse gis til våpen som etter viltlovgivningen er tillatt benyttet til jakt i Norge og lovlig jakt internasjonalt.
Våpendeler og ammunisjon til jaktvåpen som fremkommer på våpenkortet som er etter viltlovgivningen, erverves uten tillatelse.
Begrunnelse:
Det må være søkerens utfyllende begrunnelse som ligger til grunn for innvilgelse av jaktvåpen. Er søkeren registrert i jegerregisteret og våpentypen holder det/de krav som kreves for avliving av viltet, skal søknaden innvilges.
Mitt forslag til ny § 21 lyder slik:
Tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen eller registreringspliktige våpendeler til øvelse- og konkurranse, som er approbert i regleverket til det/de godkjente skytterforbund og til bruk til øvelse- og konkurranse i nasjonale og internasjonale forbunds skyteprogrammer, kan gis til person som kan dokumentere medlemskap og aktivitet i forening tilsluttet godkjent skytterorganisasjon.
Våpendeler og ammunisjon til våpen som fremkommer på våpenkortet som er godkjent i de godkjente forbunds programmer, erverves uten tillatelse.
Reservevåpen kan erverves dersom søkeren dokumenterer aktivitet innen nasjonale- og internasjonale mesterskap.
Forslag til behandling av deler til jakt- og idrettsvåpen:
Det er ikke rimelig at deler, uansett delens virkemåte, til jakt- og idrettsvåpen, må søkes om. (Les: betales gebyr for)
Våre jakt- og konkurransevåpen blir mye brukt og trenger innimellom utskifting av diverse deler. I dag kan man bare bytte ut løpet til gjeldende våpen uten tillatelse. Ønsker man derimot og beholde det gamle løpet må våpeneieren søke og betale et gebyr.
Andre deler må også kunne erstattes, uten å kreve ervervstillatelse. Våpenet det skal brukes i er jo allerede lisensbelagt.
Det vil ikke være grunn for forvaltningen å gjennomføre vandelsattest av våpeneieren for å bytte ut ødelagt/utslitt del/er i og med at våpenet det skal byttes i, er belagt med våpentillatelse. (ervervstillatelse)
Dersom en rifleskytter ønsker flere løp av samme type til f.eks felt, bane og jakt skyting, må dette kunne kjøpes uten å betale et gebyr for dette.
For et allerede overarbeidet politi, medfører dette kun ekstra utgifter og unødvendig papirarbeide, uten at dette på noen måte vil redusere kriminaliteten i Norge.
Jakt- og idrettsvåpen, oppbevares etter § 61 b), (nytt forslag)
Samlede kostnad for kontrolltiltakene av lovlydige jegere og konkurranseskyttere fremkommer i forarbeidene P.2.5, vil kreve ca. 120 flere årsverk med en samlet kostnad på ca. 84. millioner kroner.
Forsker Andrew Wall fra Statistisk Sentralbyrå la fram for kort tid siden forskning som viser at av 66 drap med våpen, kan kun to av disse dokumenteres blitt gjort med lovlige våpen, de 10 siste årene! Han sa videre at sannsynligheten for at noen skulle bli drept med et lovlig våpen, ville være det samme som å vinne 4 ganger i lotto på rad!
For å sette ting i perspektiv, sa han: i løpet av samme 10 årsperiode døde ca. 350.000 mennesker p.g.a. kreftrelaterte skader som røyking, hjerte/karsykdommer etc.
Han kunne ikke se at skytterne utgjorde noen trussel mot samfunnet og mente at alle disse årsverkene og millionene burde kanaliseres til etater som trenger dette.
I uke 3 stod Gjengedal fram i media og påpekt økningen i kriminaliteten med 44% fra lommetyveri, 30% økning i anmeldt voldtektssaker og behandlet ca. 90.000 saker. Økningen av kriminelle handlinger er stigende omtrent i hele landet.
Å sette av alle disse årsverkene for å kontrollere og regulere personer som politiet allerede har erklært for edruelig, pålitelige særdeles skikket til å inneha/bruke jakt- og idrettsvåpen, og som overhode ikke vil redusere de kriminelles aktivitet, er ikke fornuftig bruk av offentlige midler.
Jeg vil i min høring støtte våpenlovutvalgets som ser det som viktig å videreføre den tradisjonelle norske våpenkulturen innenfor rammene av en ny våpenlov. Denne delen av norsk kultur er utvilsomt et berikende element i den enkeltes fritid, og jakt og våpensport skaper aktiviteter som engasjerer svært mange i alle aldre og i alle lag av samfunnet. Utvalget ønsker å legge til rette for at den seriøse og ansvarlige jeger, skytter og samler også i framtiden skal kunne utøve sin aktivitet innenfor rammene av en lovgivning som imøtekommer legitime behov og andre rimelige grunner for å erverve og inneha jakt- og idrettsvåpen mv.
Jeg mener på den annen side at utvalget på flere punkter har gått langt vekk fra dette formålet ved å fremme følgende nye elementer til loven:
# samme helsekrav som stilles til innehavere av førerkort for biler, (legeerklæringer),
# meldeplikt for leger, psykologer og optikere,
# helsepersoner skal ha tilgang til våpenregisteret.
# skytterorganisasjonenes plikt til å anmelde skikkethet til politiet,
# skytterforbundenes tilgang til lagenes medlemsregistre.
# egenerklæringer,
# endring av behovskravet til kun konkurranseskyting,
# registreringsplikt på plomberte våpen med hjemmebesøk,
# gebyrer for å inneha jakt- og idrettsvåpen,
# Mangler nøytralt ankeorgan.
noe jeg vil kommentere for hvert enkelt punkt:
# Samme helsekrav som stilles til innehavere av førerkort for biler, (legeerklæringer),
# Meldeplikt for leger, psykologer og optikere,
# Helsepersoner skal ha tilgang til våpenregisteret.
§ 63 Meldeplikt for leger, psykolog og optiker
Forarbeidene P.13.4.8 omtales å pålegges leger, psykologer og optikere meldeplikt til å varsle politiet når pasientens helse ikke er i samsvar med kravene fastsatt i forskrift.
Utvalget skriver at denne bestemmelsen gjelder meldeplikt for helsepersonell i forbindelse med førerkort og sertifikat. Det er forholdsvis stor grad av likhet mellom førerkort og våpenkort, idet begge stiller strenge krav til innehaveren.
Å sammenligne helsekravet for å føre motorvogn med eierskap av jakt-og idrettsutstyr blir urimelig.
Ingen er uenig i at man skal være 100% oppmerksom, ha godt syn og ikke være svekket av alderdom ved bruk av motorkjøretøy.
Jegere og idrettsutøvere kan ha stort nytte av å inneha/bruke sitt utstyr selv om man ikke kan føre motorvogn. I motsetning til andre idretter kan vi som utøver skytesporten være aktive fra vi er ca. 4 – 5 år til vi dør gamle. Det er ikke uvanelig å treffe jegere/konkurranseskyttere som er godt over 80 år gamle. Det er faktisk naturlig å bli gammel, så dette bør ikke resultere i at vårt jakt- og idrettsutstyr blir inndratt.
Det er neste umulig å fastsette kriterier for å inneha og bruke våre våpen etter den enkeltes helse, syn etc. Svaksynte og blinde skyter i dag. Mange med dårlig helse har stort utbytte av å trene og konkurrere. For mange av disse er skytingen ren terapi og er et lyspunkt i hverdagen.
Så lenge jakt- og idrettsutøveren kan stå for forsvarlig oppbevaring, ikke er dømt for noe ulovlig, SKAL ikke jakt- og idrettsutstyr kunne inndras. I så tilfell MÅ dette avgjøres av en domstol og det må ligge et lovbrudd som grunnlag.
Å la helsepersonell få tilgang til det sentrale våpenregisteret, MÅ forkastes.
Det er så stor utskifting/bruk av vikarer i helsevesenet at en slik tilgang til vårt jakt- og idrettsutstyr, IKKE må forekomme. Begrunnelsen for at helsepersonell skal ha tilgang er at før varsling skjer, må det undersøkes om pasienten er registrert som våpeninnehaver. Det vil følgelig ikke være nødvendig å varsle fra i de tilfeller pasienten ikke står oppført som våpeninnehaver. På denne måten unngås varsling som i realiteten medfører at taushetsbelagte opplysninger kommer til politiets kunnskap uten grunn.
Dette vil jo i realiteten medføre at enten må hver pasient bli spurt om han/hun er våpeneier eller helsepersonell må innom våpenregisteret for utrolig mange pasienter, selv om det foreslås at det bare skal gjøres i tifeller der dette trengs. Hvor går grensen for når dette trengs?
Utvalget slår fast under forarbeidene p.13.4.4 – helse, at: erfaring fra helseinstanser viser at de fleste tilfellene av uønsket våpenbruk skjer i akutt rus, akutt sykdomsutbrudd eller akutte
kriser som er atskillig vanskeligere å forutsi enn vedvarende diagnostiserte lidelser, og som
kan endres i løpet av relativt korte tidsintervaller.
Det finnes ingen forskning som understøtter at ulovligheter og kriminalitet blir mindre av slik rapportering av jegere og konkurranseskyttere.
Meldeplikt under §§ 63 og 64, må forkastes.
# Skytterorganisasjonenes plikt til å anmelde skikkethet til politiet,
# Skytterforbundenes tilgang til lagenes medlemsregistre.
Kapittel 12.
Godkjente skytter- og våpensamler organisasjoner.
§ 59 Godkjente skytter- og våpensamlerorganisasjoners plikter.
Våpenlovutvalget foreslår følgende ny bestemmelse:
”Får godkjente skytter- og våpensamlerorganisasjoner kunnskap om at en person
handler på slik måte at det kan være grunn til å tro at vedkommende ikke oppfyller krav til personlig skikkethet etter § 16, skal organisasjonen straks melde dette til politiet.
Meldeplikten gjelder bare kunnskap om handlinger som finner sted i forbindelse med
organisasjonenes aktiviteter.
Godkjente skytter- og våpensamlerorganisasjoner plikter å gi politiet adgang til
opplysninger om hvem som er registrert som medlem i organisasjonen.”
Godkjente skytter- og våpensamlerorganisasjoner plikter å gi politiet adgang til
opplysninger om hvem som er registrert som medlem i organisasjonen.
Utvalget skriver dette i forarbeidene:
”- vurdert hvorvidt forskriftshjemmelsen bør utvides til å omfatte en hjemmel for Kongen til å gi forskrift om organisasjonenes eventuelle plikt til å gi melding til myndighetene om medlemmenes aktivitetsnivå, samt inn- og utmelding av medlemmer.
Videre har utvalget vurdert om det også bør innføres en plikt for skytter-organisasjonene til å gi melding til politiet om adferd fra sine medlemmer på skytebane mv. som er uforenlig med det å eie eller inneha skytevåpen.
Et flertall i utvalget foreslår at organisasjonene skal pålegges plikt til å melde fra til politiet dersom man får kunnskap om at et medlem handler på slik måte at det kan være grunn til å tro at vedkommende ikke oppfyller kravene til personlig skikkethet. Det er her viktig å understreke at meldeplikten bare vil gjelde for handlinger som finner sted i forbindelse med organisasjonenes aktiviteter.”
Jeg vil bemerke at spørsmål av denne typen innebærer i praksis at det enkelte skytterlag stiller seg del credere for skytterens godhet. Dersom det senere av årsaker som hverken politi eller skytterlag har noen oversikt over når søknaden innvilges, skulle oppstå alvorlige problemer eller straffbare forhold i forbindelse med medlemmets bruk av våpen, vil et positivt svar her kunne bli meget kjedelig for det angjeldende skytterlag.
Å pålegge organisasjonene en plikt til rapportering dersom den får kunnskap om at et medlem handler på slik måte at det kan være grunn til å tro at vedkommende ikke oppfyller kravene til personlig skikkethet, må overhode ikke forekomme.
Det blir i så fall helt vilkårlig hva det enkelte styremedlem mener er skikkethet. Alle ledd i skytterfellesskapet holder en streng selvjustis med opptreden på banen, og har egne sikkerhetsregler for dette. Uoverensstemmelser håndteres på banen og skal overhode ikke rapporteres videre.
Det er og MÅ bli politiets oppgave å håndtere ulovligheter, etterforske dette og bringe saken til doms.
Lovforsalget om rapportering om aktivitet og skikkethet MÅ forkastes.
I lovforslaget fremkommer også at ”godkjente skytter- og våpensamlerorganisasjoner plikter å gi politiet adgang til opplysninger om hvem som er registrert som medlem i organisasjonen.”
En organisasjon/forbund kan ikke blande seg inn i en jeger eller idrettsutøvers aktivitets nivå.
Det må være opp til den enkelte jakt- eller idrettsutøver å bestemme sitt aktivitetsnivå.
Dette er også nedfelt i Norges Idrettsforbunds lovverk som de fleste konkurranseskyttere må følge.
Skytterorganisasjonene har nedfelt i lovverket at de kun kan organiserer lag og ikke enkeltmedlemmer.(etter JD bestemmelser) Oppgavene til organisasjonene er å legge forholdene til rette for å administrere aktivitet/ene.
Skytterlagene legger forholdene til rette med å drifte skytebanene og arrangere godkjente aktiviteter.
Det enkelte skytterlag oppdaterer sine medlemslister fortløpende. Opplysninger om antall medlemmer fra skytterlagene blir overført, med betalingen, kun en gang i året og ligger gjerne et år på etterskudd. ( Reguleres i lagenes og forbundenes lovverk.)
M.a.o., dersom forvaltningen (politiet) skal hente ut opplysninger om enkelt medlemmer fra forbundene, vil opplysningen/e være opptil et år gamle og absolutt ikke oppdatere.
Forvaltningen har i dag full rett og mulighet til å spørre den enkelte om aktivt medlemskap dersom det er tvil om dette.
Skytterlagene har også i dag plikt til å oppgi om en skytter er medlem eller ikke. Ved å henvende seg til medlemmet eller laget vil forvaltningen til enhver tid få korrekte opplysninger.
Forvaltningen har ikke og skal heller ikke ha tilgang til hele medlemslister. Utlevering av medlemslister er regulert i Personopplysningsloven. Dersom dette blir en plikt for organisasjonene, vil det nødvendigvis medføre straffeansvar for styret/formann, hvis en organisasjon ”glemmer” å rapportere.
Lovutvalget foreslår at det er politiet, ikke forvaltningen, som skal ha listene. Politiet skal ikke blandes inn før det foreligger en anmeldelse for brudd på lovverket !
Forslaget om plikt for skytterorganisasjonene å gi forvaltningen
adgang til medlemslister, må ikke forekomme.
# Egenerklæringer,
§ 14. Tillatelse til å erverve, eie og inneha skytevåpen og registreringspliktige våpendeler.
Krav om egenerklæring som fremkommer under p.13.3.1.og legeerklæring under p. 13.3.2 i forarbeiderne må forkastes.
Det foreligger ingen dokumentasjon på at ved å fremlegge
· legeerklæringer,
· egenerklæringer,
· legge til grunn forholdet mellom kontakt og besøksforbud ved samlivsbrudd,
· bruk av nødvendige medisiner,
vil ha noen effekt på å redusere ulovlige handlinger med jakt- og idrettsvåpen.
Dette innrømmer utvalget ved vurderingen av tidsbegrenset våpenkort. Det vil kreve store resurser å behandle egenerklæringer hvert 5 år, samt mulighet for å be om erklæringer oftere for spesielle våpen. (Det må menes våpen som ikke er jakt- og idrettsvåpen).
Utvalgets flertall oppfatter at den oppfølgende kontrollen av våpeneierne er en av de største svakhetene ved dagens system.
Våpenforvaltningen har i dag full mulighet til å følge opp den enkelte jeger og idrettsutøver og politiet har full rett til å undersøke personer som mistenkes for ulovligheter. Verken forvaltning eller politi har sett grunn til å undersøke jegere og idrettsutøvere som de allerede har erklært for edruelige og pålitelige.
Dette understøttes fra offentlige statistikker der det fremkommer at jakt- og konkurransevåpen i utgangspunktet ikke er innblandet i misbruk, ulykker eller kriminalitet
Under forarbeidene p.13.4 – krav til personlig skikkethet, påpeker utvalget at det finnes ingen sentrale rettsavgjørelser fra høyere rettsinstanser som kan bidra til å avklare begrepene i særlig grad. De få rettsavgjørelser som foreligger synes utelukkende å være fra lavere rettsinstanser. Dette understøtter hvor lovlydige og pålitelig jakt- og idrettsutøver er.
Her legges det opp til et formidabelt kontrollsystem som kan resultere i at:
manglende avgitt egenerklæring eller bevisst mangelfull eller villedende utfylling bør medføre forhåndsvarsel om tilbakekall av våpenkortet. Dersom det i egenerklæring gis uriktige eller mangelfulle opplysninger, vil det være straffbart som falsk forklaring til offentlig myndighet etter gjeldende bestemmelser i straffeloven.
Bortsett fra at jeg ikke ønsker slike senarioer, skal forvaltningen i slike tilfelle, dersom det foreligger mistanke om straffbare forhold, anmelde dette til politiet, som igjen skal etterforske om det er begått straffbare forhold.
En våpeneier kan ikke bli fratatt sine eiendeler uten medhold i lov og ved dom.
Sent på året i fjor ble det fra legestanden påpekt at forbruk av tid til å skrive ut legeerklæringer fra elver som trengte dette ved fravær p.g.a. sykdom for å slippe å få fraværsdager på vitnesbyrdet, opptok så mye av legenes tid at de hadde problemer med å behandle syke personer. Legene ønsket at en slik rapportering skulle opphøre.
Utvalget slår fast under p.13.4.4 – helse, at: erfaring fra helseinstansene viser at
de fleste tilfellene av uønsket våpenbruk skjer i akutt rus, akutt sykdomsutbrudd eller akutte
kriser som er atskillig vanskeligere å forutsi enn vedvarende diagnostiserte lidelser, og som
kan endres i løpet av relativt korte tidsintervaller.
Dersom legene skal utstede legeerklæringer for rundt 800.000 våpeneiere, vil dette naturlig nok påvirke behandlingen av personer som er syke og trenger legenes hjelp.
Nødvendigheten for å innføre egen- og legeerklæringer er ikke dokumenter og vil ikke ha noen effekt på å redusere vold og kriminalitet i Norge, og må derfor avvises.
Jeg ser på forslaget om at samlivspartner skal undertegne en erklæring om at partnere er kjent med erverv av jakt- og idrettsutstyr som en fornærmelse.
Det å inngå partnerskap eller å bo i et fellesskap er forbundet med tillit til hverandre, så det er nærmest umulig at partneren ikke er med på å godkjenne erverv, innehav og bruk av jakt- og/eller idrettsvåpen. Det er fullstendig forkastelig å fremme et slikt forslag, og må forkastes.
# Endring av behovskravet til kun konkurranseskyting,
Kapittel 6.
Tilbakekall av våpenkort mv.,
bevilling og godkjenning
samt overlatelse av skytevåpen mv. til politiet.
§ 30 Tilbakekall av våpenkort mv.
Utvalget påpeker at å erverve og inneha skytevåpen i det norsk samfunn i stor grad er preget av at det er redskaper til bruk for jakt og konkurranseskyting, med unntak for beskyttelse mot isbjørn på Svalbard.
I paragrafen fremkommer det at politimesteren skal tilbakekalle våpenkortet, i utgangspunktet betyr det inndragning av våpen, hvis innehaveren ikke lengre oppfyller krav til pålitelighet, edruelighet, helse, behov eller annen rimelig grunn.
Her kan ikke et enkelt forvaltningsorgan eller polititjenestemann vedta dette.
Skal våre jakt- og idrettsvåpen inndras, MÅ det foreligge en rettskraftig dom for dette.
Jakt-og idrettsutøvere kan ikke aksepter det utvalget foreslår at våpen skal tilbakekalles dersom den enkelte ønsker å trappe ned på konkurransedeltagelse. Fortsatt må øvelse og rekreasjon være et begrunnet behov. Vi blir naturlig gamle, men vil fortsatt ha våre ”gamle” jakt og idrettsvåpen.
Når det gjelder forarbeidene p.13.8, utvalgets forslag til behov, støtter jeg utvalgets medlemmer Dedichen, V. Nilsen og Tønnessen, som ikke fullt ut kan gi sin tilslutning til et prinsipp om det ikke skal være flere skytevåpen i samfunnet enn det er legitimt behov for, slik det beskrives av flertallet. Antallet skytevåpen i samfunnet bør i hovedsak avgjøres ut fra den enkelte jeger og skytters behov for skytevåpen, innenfor de behovsområdene som anses legitime. Det er den enkelte jeger og skytter som best kan definere sitt behov for skytevåpen, enten dette er tenkt brukt til jakt eller øvelses- og konkurranseskyting. Det er ikke en samfunnsmessig oppgave å redusere antallet sivilt eide våpen mest mulig. Det finnes ikke noe ”riktig” antall sivilt eide våpen i noe samfunn. Søkere som har gjennomgått og bestått en grundig prøving av sine personlige forhold i henhold til våpenlovens vilkår, er allerede funnet egnet til å kunne inneha skytevåpen. Spørsmålet blir etter dette i hvilken grad det er et unødig og urimelig inngrep fra det offentlige å stille strenge antallsbegrensninger for erverv av en vare som man både er funnet skikket til å erverve, og hvor en har dokumentert bruk innenfor et etter loven legitimt bruksområde.
Utvalget foreslår at de to viktigste behovsgrunnlagene, jakt- og konkurranseskyting omhandles i hver sin særskilte paragraf.
Dette i henhold til mitt forslag til ny våpenlov, hvor vi i lovteksten foreslår:
herunder lov om jakt- og idrettsvåpen med ammunisjon og deler.
Jeg forutsetter at det fortsatt er nødvendig å stille krav til søkerens behov, men understreker samtidig at det er søkerens eget definerte behov, jakt- øvelse/konkurranse, som må være det primære grunnlaget for vurderingen. Dersom søkeren kan begrunne et fornuftig behov for ytterligere våpen approbert til jakt- og idrett, bør tillatelse gis, forutsatt at søkeren oppfyller lovens krav til personlige egenskaper, klubb og forbundstilslutning.
Lovens krav til behov og annen rimelig grunn må videreføres med bl.a. øvelse- og konkurranseskyting sett i relasjon til utvalgets forslaget om særskilt paragraf om dette.
Jeg er enige i utvalgets mindretall, Dedichen og Tønnessen, som ikke deler synet på at det bare skal være ”konkurranse” som skal være behovskravet. Disse to begrunner dette med at ”øvelses-” eller ”rekreasjonsskyting” aldri har vært fjernet fra loven som selvstendig grunnlag for våpenerverv. Øvelsesskyting bør opprettholdes, eventuelt gjeninnføres, som eget grunnlag for erverv. Dette vil løse et meget reelt behov for mange jegere og konkurranseskyttere som kan ha behov for våpentyper i mindre kaliber, eventuelt enklere type enn de vanligvis benytter, fordi det er effektiv trening og ofte av meget stor økonomisk betydning å kunne trene mengdetrening med langt rimeligere våpen og særlig ammunisjon, som jo er forbruksvaren i denne sammenheng. Jaktammunisjon og konkurranseammunisjon kan være meget kostbart mens treningsammunisjon til våpen av mindre kaliber kan kjøpes vesentlig rimeligere.
Jeg støtter disse medlemmenes mening at rekreasjonsskyting som en aktivitet for personer som ikke er, eller er forhenværende, jegere, konkurranseskyttere eller samlere, er et legitimt behov i seg selv og bør hjemles på en klar måte i loven.
Jakt og idrettsaktiviteter med våpen samler utrolig mange borgere som ikke har forutsetninger til å delta i fysisk belastende idretter, men bidrar til å berike og opprettholde det unike flotte jakt og skytermiljøet vi har i Norge. Dette må vektlegges som en faktor for å fremme helse personlig trivslel i Norge.
Det må også stilles krav til medlemskap i en klubb/forening som er relevant for den våpentype det søkes tillatelse til.
Jeg støtter ikke at det inntas hjemmel for Kongen til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om erverv av skytevåpen tiløvelse og konkurranseskyting. Dette kan videreføre den praksis som ha blitt gjort til nå, at det i rundskrivs form produseres bestemmelser som ikke har hjemmel verken i lov eller forskrift og som kun rammer vår lovlige jakt- og idrettsutøvere. Dette må unngås i en ny våpenlovgivning.
Hjemmelsgrunnlaget bør fremkomme i loven på en slik måte at, tilfredsstiller søkeren om jakt- idrettsvåpen - lovens krav til behov – jakt og idrett-, personlig egenskaper, oppbevaring, lags- og forbundstilknytning, bør tillatelse gis.
Politiets forvaltning som håndterer jakt- og idrettsvåpen kan ikke ha myndighet til å inndra våre jakt- og idrettsvåpen. Dersom forvaltningen får kjennskap til brudd på lov eller forskrift, MÅ forvaltningen anmelde forholdet til politiet og politiet må foreta granskning og en domstol MÅ dømme i saken.
Det kan ikke være slik at et våpenkontor eller en tjenestemann/kvinne ut fra egne tolkninger kan inndra vårt jakt- og idrettsutstyr.
Skal jakt- og idrettsvåpen fratas en utøver,
MÅ det foreligge en rettskraftig dom.
Utvalget beklaget under forarbeidene p 13.4.9 spørsmålet om andres meldeplikt til politiet ble drøftet, men ikke avsluttet. Å inneha jakt- og idrettsutstyr kan ikke sammenlignes andre organer som ikke håndterer dette. Forarbeidene p.13.4.9:
”Videre kan det vises til vaktvirksomhetsloven § 17 hvor det er oppstilt en meldeplikt for
skatte- og avgiftsmyndighetene, tollmyndighetene og Arbeidstilsynet når de «avdekker
forhold som de har grunn til å anta har vesentlig betydning for vurderingen av om en tillatelse skal trekkes tilbake etter § 7». Etatene skal av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikten informere politiet om dette. Denne modellen for meldeplikt er hentet fra serveringsloven, jamfør Ot.prp. nr. 49 (2008-2009) punkt 6.3. Det er visse likhetstrekk mellom tillatelser etter de nevnte lover og bevillinger etter våpenloven.”
Man kan ikke blande inn toll, arbeidstilsynet og serveringsloven når det gjelder innehav og bruk av jakt- og idrettsvåpen. Jakt- og idrettsutøvere må ha samme rettigheter som andre når det gjelder frarøvelse av frihet og personlig eiendom. Det må foreligge en anmeldelse, saken må etterforskes og avgjøres ved dom, dersom vårt jakt og idrettsutstyr skal fratas oss.
Man kan ikke sammenligne politiets forvaltning med andre forvaltningsorganer. F. eks. er det umulig at en polititjenestemann blir ansatt i E-verkt. Da må han/hun slutte i politiet og bli en E-verk ansatt og gå til anmeldelse dersom grove feil/mangler blir oppdaget ved inspeksjon/er.
# Registreringsplikt på plomberte våpen med hjemmebesøk,
Våpenlovutvalget foreslår at det innføres registreringsplikt for deaktiverte våpen. Disse skal defineres som skytevåpen og skal underlegges samme regler som aktive våpen.
Det foreslås videre at våpen som før lovens ikrafttredelse er lovlig deaktivert etter tidligere krav, bør underlegges pliktig etterregistrering.
Dette vil kun medføre utgifter for våpeneierne og enda større arbeidspress på våpenkontorene.
En slik arbeidskrevende oppgave er ikke dokumentert å ha noen som helst effekt for å redusere kriminalitet og må avvises.
Dersom dette blir vedtatt, åpnes dørene for politiets inntreden i enda flere norske hjem, hvis politiet som våpenkontrollorgan opprettholdes.
# Gebyrer for å inneha jakt- og idrettsvåpen,
§ 65. Gebyr og utgifter.
Jeg støtter her utvalgets medlemmer Dedichen, V. Nilsen og Tønnessen at det ikke innføres en årlig avgift eller gebyr for å inneha jakt- idrettsvåpen. Gebyret som i dag betales ved erverv av våpen og våpendeler får være nok.
Våre jakt- og idrettsvåpen er dyre i innkjøp og årlig innkjøp/forbruk av ammunisjon/deler blir store summer. Momsen som utgjør ¼-del av disse innkjøpene, må dekke mer enn nok av forvaltningens arbeide med våpenregistreing etc.
4.okt.1999 presenterte Justisdepartementet (JD) forslag til nye gebyrer (rettsgebyr) for å kjøpe våpen og deler, inkludert luftvåpen. Skytterforbundene har reagert negativt på forslaget. Jeg gjorde den gang følgende undersøkelse vedr. JD argument for å påføre skytterne et rettsgebyr for å erverve våpen og deler:
”Det pekes også på at det brukes en del resurser i politiet til behandling av våpensøknader som påfører staten kostnader og at nåværende gebyrer ikke står i forhold til dette”
I utgiftsbudsjettet på totalt kr. 10.741.721.000,oo er postene 440 til 449 i Politi og Påtalemyndighet-budsjettet, på kr. 6.147.256.000,oo, og her er det ikke omtalt noen poster eller beløp som kan relateres til arbeid med registrering av våpen.
Det var da 54 politidistrikt som behandler våpensøknader. De største politidistriktene har egne våpenkontorer. Andre distrikt har pass- lotteri- og våpensøknader som felles arbeids område. De største politidistriktene behandler ca. 2.400 våpensøknader pr år og de minste rundt 400/600 søknader. Tar man utgangspunkt i et snitt på 800 søknader, gir dette ca.:
800 søknader x 54 distrikter x kr. 125,oo Kr. 5.400.000,oo i inntekt. (I dag er gebyret kr. 960.oo/430,oo) I tillegg til dette kommer importavgiften som betales direkte til politidistriktene, samt toll på våpen som importeres til Norge utenfor Europa. Skyttere tilfører staten betydelige midler gjennom utførelse av sin idrett/jakt og sport.
Jeg gjorde i 1999, en undersøkelse vedr. omsetningen hos landets største våpenforhandlere og grossister, som viste at omsetningen den gang lå på, fra ca. 5 mill kroner til ca. 50 mill kroner på de største. Undersøkelsen viste at det var ca. 500 store og små forretninger som solgte jakt, skytterutstyr, våpen og ammunisjon. 23% moms (I 1999) på denne omsetningen, dekker mer en nok utgifter til behandling av våre søknader. En forsiktig utregning med minste omsetningen på 5 millioner kroner x 500 forretninger, gir ca. kr. 575.000.000,oo i moms!
Her snakker vi forsiktig om at ca. 10% av utgiftsbudsjettet til politi og påtalemyndigheten betales av skytternes aktiviteter!
Ved utøvelse av vår idrett og jakt, påfører vi ikke samfunnet utgifter,
og ut fra ovenstående er det unødvendig å pålegge jegere og idrettsmenn/kvinner nye avgifter.
# Mangler nøytralt ankeorgan.
§ 66 Klage
Lovens tekst:
”Vedtak truffet i medhold av eller med hjemmel i denne lov (våpenloven) kan påklages til nærmeste overordnede organ.”
Selv om Høyesterett påpeker at det bare er å pålage en avgjørelse i henhold til denne loven, særlig under politiets våpenkontroll (ikke forvaltningens kontroll), har våpeneierne liten mulighet for å få prøvd vedtak gjort av forvaltningen for en domstol, i og med at vi ikke har en forvaltningsdomstol.
Under forarbeidene i p.28.2, fremkommer det problemer med at politiet innehar både politi- og forvaltningsrollen. Utvalget skriver at politidistriktene i noen grad samarbeider om en mer ensartet behandling av våpensaker, også i regi av Politidirektoratet, samt videre ser man også i særlig små politidistrikt at tjenestemenn vil kunne være saksbehandlere på både saker av politimessig og forvaltningsmessig karakter.
Vedkommende vil dermed ha tilgang (rett til direkte søk) i egenskap av å være tjenestemann i politiet, men ikke i egenskap av å være saksbehandler i forvaltningen. Vedkommende må da i medhold av det som er sagt over, utlevere opplysninger til seg selv.
Det må være et klart skille mellom forvaltning og politimyndighet. Å sammenligne andre forvaltningsorganer, brann- , el.-tilsyn etc. med politiet lar seg av disse grunner ikke gjøre.
Klager vedr. våpensaker må ligge i et organ som er utenfor politiets organer. Etter opprettelsen av Politidirektoratet i 2001, er det direktoratet som i det alt vesentlige fungerer som klageorgan for de vedtak som fattes i politidistriktene.
Når da lovgiver gir Justisdep. fullmakt til å utforme regler for vår jakt- og idrett og som deretter delegerer fullmakter til POD, kan vi ikke har disse organer som klage instans.
Som eksempel vil jeg henvise til POD`s utstedelse av rundskrivet som forbyr konkurransevåpen i kaliber .50 S&W. I denne saken innvilger lensmannen konkurransevåpenet. POD instruerer lensmannen om at innvilget søknad om dette konkurransevåpen skal inndras og avslås. Rundskrivet ble publisert etter at søknaden var innlevert og godkjent. Søkeren anket selvsagt avsalget. Til hvem? Til POD. Dermed var utfallet gitt. POD avslo selvsagt søknaden med henvisning til et rundskriv som ikke eksisterte da søknaden ble innvilget og som POD ikke hadde hjemmel for å effektuere.
Vedr. lovligheten av ”rundskriv 2008/003” er det grunn til å påpeke opplysningen på side 1, sjette avsnitt i POD`s brev av 27.3.08, som bekrefter at JD ikke har gitt POD hjemmel til å forby dette kalibret.:
”Vi (POD) fikk imidlertid e-post fra departementet (JD) hvor det ble opplyst at det med utgangspunkt i lovens tillatelasessystem, ikke var hjemmel til å kunne nekte privat-personer å kunne erverve skytevåpen i kaliber 500 S&W magnum.”
POD begrunner forbudet mot kal. 500 S&W magnum uten annen dokumentasjon sitat: ”Forbudet synes begrunnet i at enhåndsskytevåpen med kulediameter større enn kaliber .455 har en så stor anslagsenergi at det representerer et særlig stort skadepotensiale.”
Dette er ren synsing fra POD`s side. Willy Klette har lagt fram en rapport som dokumenterer at dette ikke er korrekt.
Bortsett fra alt pratet om skadepotensiale bruker vi kun våre våpen til å lage et hull i ei skive eller velte en metallfigur.
Av en eller annen grunn godtar POD at svartkruttvåpen med større kaliber er tillatt. Norges skytterforbund har, sammen med metallsilhuettforbundet approbert konkurransevåpen i dette kalibret.
Det må fremkomme klart i § 66 at det organet som skal behandle klagesaker, ikke har vært med på å utforme lov og forskrift med dertil tilhørende rundskriv.
Jeg ber Justisdepartementet opprette et organ som ikke har politimyndighet og ikke samarbeider med de som lager forskriftene/rundskriv,
til klageinstans i forvaltningens jakt- og idrettsvåpen relaterte saker.
POLITIDIREKTORATET
Direktoratet har siden opprettelsen vært ansvarlig for forskrifter, rundskriv og håndheving av Våpenloven, samt vært klageorgan i disse sakene.
Det har vist seg å være en svært uheldig blanding av roller. Særlig er dette tilfelle hvor lokalt politi henvender seg til direktoratet for å få instruks om våpenbehandling, og hvor søker i neste omgang må anke et avslag nettopp til direktoratet. POD har da en rolle som lovgiver og som ankeinstans.
I tillegg er direktoratets utøvelse alt annet enn demokratisk.
Direktoratet utgir rundskriv med materielle regler uten å ha hjemmelsgrunnlag til dette og som av våpenkontorene følges opp på lik linje med lover og forskrifter, som dekret.
Eksempler:
· Direktoratet etterkommer ikke instruks fra Justisministeren.
· Direktoratet etterkommer ikke instruks fra Justisdepartementet.
· Direktoratet har forfalsket Våpenforskriften.
· Direktoratet kommer med usanne opplysninger i offentlig høring.
· Direktoratet trakasserer enkeltpersoner.
· Direktoratet overprøver lokalt politi
· Synser om farepotensiale vedr forskjellige revolverkalibre.
· Direktoratet inndrar våpen ved å overprøve gamle ervervstillatelser
Alle punktene kan dokumenteres.
Dette har direktoratet kunnet gjøre, fordi skytterorganisasjonene er avhengige av et godt forhold til direktoratet, og ikke har turt å si ifra.
Det er ingen tillit til Politidirektoratet i det norske skyttermiljøet.
Jeg mener derfor at Politidirektoratet må fratas myndigheten til å utarbeide forskrifter og rundskriv og ikke være oppnevnt som klageorgan.
Ser man på samfunnsutviklingen fra Centralforeningen for Utbredelse av Legemsøvelser og Våbenbruk (1861) ble stiftet til i dag, har skytterne lojalt fulgt samfunnets stadig nye lover og forskrifter vedr. bruk og oppbevaring av jakt- og idrettsvåpen.
Utvilklingen innenfor skyttermiljøene har kun hatt en positiv utvilkling de siste 10 årene, noe våpenlovutvalget bemerker i NOU 2011:19.
Undersøkelser våpenlovutvalget har gjennomført viser at lovlig ervervede skytevåpen ikke brukes i kriminell aktivitet.
Og iflg Statistisk Sentralbyrås oversikt ”Tabell 15, Dødsfall av ulykker 2008”, var det ingen registrerte dødsfall med skytevåpen som følge av ulykker i 2008, og kun ett registrert dødsfall med skytevåpen i 2009 (sist tilgjengelige år) og ingen fysiske skader.
I offentlige statistikker fremkommer det at jakt- og konkurransevåpen i utgangspunktet ikke er innblandet i misbruk, ulykker eller kriminalitet.
Dessuten slår våpenlovutvalget fast i p.3.5.6 at våpenlovgivningen i utgangspunktet bare vil kunne regulere direkte de lovlige våpen i samfunnet og ikke ha noen innvirkning på å redusere kriminalitet :
”Våpenlovgivningen vil i utgangspunktet bare kunne regulere direkte de lovlige våpen i samfunnet.
Med tanke på at det er ca 800.000 jakt- og idrettsutøvere som årlig utøver disse aktivitetene, er det utrolig at det ikke registreres flere ulykker. M.a.o, landets jegere og konkurranseutøvere er utrolig dyktige til å ivareta sikkerheten omkring sin aktivitet.
Jeg stiller seg derfor undrende til at forslaget til ny våpenlov legger så stor vekt på å kontrollere og regulere en lovlig aktivitet med medlemmer som utvalget karakterisere slik i p. 8.1 og 9.2.
”Når man vet at den store majoritet våpeninnehavere er lovlydige og ansvarsbevisste mennesker, er det ikke vanskelig å forstå at det kan oppleves urimelig for disse å måtte forholde seg til et regelverk som synes å ha fokus på dem som er uskikket til å ha våpen.”
”De holdninger og verdier som jegere og skyttere til enhver tid er bærere av, vil derfor også ha stor betydning for samfunnets sikkerhet.”
Våre skytebaner er opp gjennom årene sterkt forbedret sikkerhetsmessig, samtlige våpeneiere er sitt ansvar bevist og samtlige våpen blir oppbevart i sikkerhetsskap.
Avslutningsvis vil jeg påpeke det faktum at de fleste foreslåtte kontrolltiltakene, ikke vil ha noen innvirkning på de kriminelles aktivitet i og med at denne gruppe har en lei tendens til ikke å følge fastsatte lover og regler, ei heller registrere våpen, gjør at lovgiver må være seg bevisst de faktiske uheldige virkninger mange av kontrolltiltakene har ovenfor lovlydige jegere og konkurranseskyttere.
En fortsatt levende våpenkultur som viderefører sunne holdninger til våpenbruk, vil etter mitt syn også i fremtiden være det viktigste bidraget til å begrense uønskede hendelser med skytevåpen.
Med hilsen
………………………………………………………
Are Fosjord
Gi din støtte til S.J.J.F.
Alle midler går uavkortet til å ivareta våpeneiernes interesser.
Konto: 1310.16.36733
Adr.: SJJF, Stalsberggt. 18, 2010 STRØMMEN.
Medlemskap
koster:
kr. 150,oo
til konto: 7877.08.82566
NV; Gjerdrumsgt. 17, 2000 LILLESTRØM.