Kan våpenforskriftens forbud mot å inneha kniv gjøres gjeldende ovenfor personer som har ervervet knivene før forskriften ble vedtatt.?

Kan disse personene straffes for ihendehavelsen etter våpenloven?.

Våpenloven § 1 definerer hva som skal regnes som skytevåpen, og således reguleres av våpenlovens bestemmelser. I medhold av våpenlovens § 6a er JD gitt hjemmel til å nedlegge forbud mot import, omsetning og eie av våpen, eller lignende som ikke faller inn under definisjonen av skytevåpen i våpenlovens § 1.

Et slikt forbud er gitt i våpenforskriften gitt for kniver m.m.. Det er nedlagt forbud mot å kjøpe eller på annen måte erverve, eie eller inneha bl.a. springkniver, batangakviver, stiletter og batonger. Forskriften gjør i dag unntak fra forbundet for samlere, uten at det er gitt nærmere retningslinjer for hvem som skal betegnes som samlere. Videre kan politimesteren i særlig tilfelle dispensere fra forbudet.

Det må antas at man for å betegnes som samler må inneha et visst antall kniver av den forbudte typen, et par kniver er neppe tilstrekkelig. Det må imidlertid være en glidende overgang mot de tilfeller hvor en person er i ferd med å bygge seg opp en samling. Det viktigste bør være at man kan redegjøre for en sammenheng mellom de forbudte kniver man innehar. F.eks at de er fra en bestemt tidsperiode, viser en historisk utvikling eller lignende. Det er i forskriften ikke tatt forbehold om godkjennelse fra politiet eller annen offentlig instans for å kunne kalle seg samler.

Etter det undertegnede har fått opplyst, er det grunn til å tro at forskriftene vil bli endret slik at også private knivsamlinger blir forbudt. Problemstillingen vedrørende hvem som kan betraktes som samler, vil da miste sin aktualitet.

JD har begrunnet forbudet med at de forbudte gjenstandene ikke dekker noe legitimt behov, og at de ofte blir benyttet i forbindelse med straffbare handlinger.

En interessant problemstilling er hvorvidt forbudet mot å inneha kniver m.m. kan gis virkning ovenfor personer som allerede eide sådanne før forskriften ble vedtatt. Videre om disse eierne i så fall kan straffes for brudd på våpenloven med hjemmel i våpenlovens § 33.

Før lovendringene i våpenloven av 23. april 1998 var det tvilsomt om JD hadde hjemmel for å forby innehav av kniver m.m., det var kun klar hjemmel for å forby erverv. Våpenlovens § 6a gir imidlertid hjemmel også for å forby besittelse.

Forbudet skaper vansker for personer som har hatt en legitim interesse for kniver og samlet et større eller mindre antall slike. Ikke bare har deres hobby blitt forbudt ved lov, men forbudet kan også få store økonomiske konsekvenser. Mange av knivene kan ha vært kostbare i anskaffelse, men er nå nærmest verdiløse fordi de er vanskelige å selge i Norge som følge av forbudet. Eieren kan således bli påført et økonomisk tap dersom han pålegges å gi fra seg knivene.

Vi har i norsk rett et forbud mot at lover gis tilbakevirkende kraft i grunnlovens § 97. Bestemmelsen er ment å beskytte borgerne mot at nye lover trekker den til ansvar for tidligere handlinger eller griper inn i bestående rettsforhold. Forbudet medfører at en lov ikke kan anvendes før den er vedtatt, og at loven når den er vedtatt ikke kan brukes å fortidens begivenheter.

Forbudet mot lovers tilbakevirkende kraft er særlig viktig på strafferettens område. Ingen skal straffes for handlinger som var straffrie da de ble begått, og ingen skal straffes strengere enn den straff det var adgang til å idømme da handlingen ble begått.

Spørsmålet blir så om grunnlovens § 97 rammer knivforbudet?.

Det er helt klart at ingen som innehar kniv som er forbudt etter våpenforskriften kan straffes for at han hadde kniven(e) i besittelse før forskriften trådte i kraft.

Et absolutt forbud mot tilbakevirkning vil medføre at lovgiver blir helt avskåret fra å regulere allerede etablerte rettsforhold. En så streng tolkning av grunnlovens §97 ville gjøre det umulig for lovgiver å møte endrede samfunnsforhold med nødvendige lovgivningstiltak, og således være i strid med bestemmelsens formål – å verne om borgernes trygghet.

Det er enighet om at det ved vurderingen av i hvilken grad en lov kan gis tilbakevirkende kraft må foretas en totalvurdering ut fra hvilket rettsområde vi befinner oss på, hva slags rettsposisjon berøres, hva formålet med den aktuelle lov er, og hvor inngripende endringer i borgernes situasjon loven skaper.

Et forbud mot kniver oppfattes nok av samler som et inngrep i hans rettigheter til å velge hobby. Det pågår imidlertid stadig endringer i samfunnet, og ingen er beskyttet mot at lovgiver vedtar nye lover som er til ulempe for bestemte grupper.

Man kan også si at nye byrder blir knyttet til eldre handlinger ved at ervervet av knivene skjedde før loven. Uten noen aktivitet befinner plutselig eieren seg i en straffbar situasjon. Han kan imidlertid frigjøre seg fra den straffbare handlingen ved å kvitte seg med kniven(e), og har således en mulighet til å velge om han vil handle i strid med loven og risikere straff.

Bakgrunnen for knivforbudet er som nevnt et ønske fra lovgiver om å motvirke kriminalitet. Dette formålet gjør seg ikke gjeldende overfor personer som har kniver som hobby, og aldri har hatt i tankene å benytte den til kriminelle forhold. Loven er imidlertid fremkalt av endringer i samfunnsforholdene og vil neppe bli underkjent av domstolene fordi den får en uheldig tilbakevirkning ovenfor den som har kniver som hobby. Særlig, gjelder nok dette så langt forbudet i utgangspunktet, ikke gjelder ovenfor samlere.

På bakgrunn av ovennevnte vurderer jeg det som lite sannsynlig at forbudet i våpenforskriften medfører ulovlig tilbakevirkning i grunnlovens forstand. Det kan imidlertid reises spørsmål om de personer som var i besittelse av knivene før forbudet kom, burde gis en kompensasjon dersom knivene nå har blitt verdiløse slik at eieren lider et økonomisk tap når han må gi den fra seg.