Etterord og betenkninger om politiets inntreden i lovlydige våpeneieres hjem.
Kommentar.
Dommen mot Are Fosjord.
Det er på tide å si noen ord om Høysteretts dom av 12.11.04. Denne gikk oss som kjent imot slik at Are Fosjord og Norsk Våpeneierforbund tapte på alle punkter. Unntaket var saksomkostningene som staten dekker.
Tingrettsdommen om samme sak tidligere i år er jo viden kjent, men forskjellene i begrunnelsene er bemerkelsesverdige. Interessen for dette og betydningen av dommen vil gå langt utenfor skytterne og jegernes rekker siden ordlyden skaper juridisk presedens. Jeg skal beskrive hva jeg mener på følgende måte:
Høyesterettsdommer Hans Flock har skrevet dommen. Han har følgende å si om Professor Johs Andenæs arbeide med saken: ’’Mindretallet ( i Stortinget) viste til den tvil professor Johs Andenæs om grunnlovsmessigheten og forholdet til EMK i en betenkning gjort for Norsk våpeneierforbund.’’ Ellers omtales Andenæs som forfatter av ’’Statsforfatningen i Norge side 339’’ hvor det står at’’ det ikke alltid er like lett å trekke grensen mellom den tillatte kontroll og den forbudte inkvisisjon.’’ Det er det hele.
Vel – professor Andenæs studerte denne saken i detalj og skrev syv (7) sider om den.
Praktisk talt hele temaet i Stortingsdebatten gjaldt hans arbeid med saken. Til overmål en person som regnes som Norges ypperste ekspert på statsrett gjennom tidende!
Dette arbeidet er ikke nevnt med et ord! En mer demonstrativ måte å se bort fra den ene partens dokumentasjon på må det være lenge siden noen domstol har stått bak. Bare dette i selv vil skape rettshistorie.
Det er et enda sterkere avsnitt som jeg vil trekke fram som bemerkelsesverdig i dommen. Jeg siterer: ’’ Med de klare begrensninger som er innebygd i ordningen og de rettssikkerhetsgarantier som ligger i adgangen til å påklage en opptreden utenfor lovens ordning er risikoen for misbruk svært liten.
Denne setningen inneholder en så suveren forakt for sakens innhold at jeg har ikke ord. Jeg vil påstå at dette er et av de mest tarvelige utsagn norsk rett har gjort. Hvordan våger man å henvise til en adgang man selv – det norske rettsvesen gjennom 190 år – aldri har tilkjent det norske folk! I løpet av hele denne tiden har ikke en eneste norsk politimann bltt dømt av norsk rett for overgrep.
Men er det ikke fint at vi ikke ’’har’’ overgrep? Jo, men det er selvsagt ikke troverdig at det aldri skjer, jeg skal komme tilbake til kjente eksempler. Det som gjør dette ekstra ekstremt, er at det i Bergen i 1988 ble straffedømt og fengslet 11 personer som forsøkte å hevde denne ’’adgangen’’. Disse rettsakene – vi får vel kalle dem det – kom naturlig nok i Amnesty Internationals søkelys.
Boomerangsakene gjorde endelig norsk rett internasjonalt kjent. Disse sakene er nesten utrolige. Dersom noen påstår at norsk politi har begått overgrep, må nødvendigvis vedkommende ha avgitt falsk forklaring. Dette er selvsagt fordi norsk politi ikke begår overgrep. De har aldri hatt en uegnet person ansatt. Som det eneste politikorps i verden. Aldri. Derfor må jo vedkommende ha kommet med falske anklager!
Men disse påstandene var jo ikke gjort i retten, men til andre polititjenestemenn, slik at meneds paragrafen ikke kunne anvendes. Hvordan kan retten så avskrekke noen fra å påklage politiets opptreden igjen? Jo, det blir straffedom ved ubetinget fengsel for den som måtte påklage en politimanns opptreden overfor en annen politimann! Dermed vet alle hva som skjer skulle man komme på slike tanker. Genialt - ikke rart at Norsk rett blir internasjonalt kjent.
Og så viser man her til ’’rettsvernet ved å kunne påklage politiets opptreden’’ – et nesten latterlig utsagn, i suveren forakt for forhold som til og med diskrediterte norsk rett internasjonalt. Det er nærmest hånlig i sin form tatt i betraktning all juridisk ekspertise som har befattet seg med saken.
En annen kjent sak gjelder en politimann fra den såkalte hundepatruljen i Oslo i 1976.
Den ble nettopp omtalt av Willy Haugli i debatten tidligere i høst om bevæpning av politiet. Vedkommende skjøt og drepte en 16-åring ute på Fornebu etter en biljakt. Gutten hadde stjålet en bil. Mot instruksen som gjaldt på den tiden hadde politimannen våpen, noe han også imot instruksen tok i bruk og skjøt varselskudd. Dessverre bommet han på horisonten – det var jo ikke nødvendig å treffe jordkloden engang - men bommet på resten av kosmos og traff gutten i ryggen.
Prisverdig nok ble det reist tiltale. Politimannen ble frikjent siden retten trodde på hans utsagn at skyteferdighetene ikke hadde strukket til. Utrolig. Jeg håper skytterlagene i dag ikke har slike medlemmer.
Man kan selvsagt innvende at ovennevnte ikke gir et fullstendig bilde av saken, men bare de grove trekkene illustrerer at norsk rett er grenseløst avvisende dersom politiet er påklaget på noen måte. Ingenting er for dumt, denne saken må nærmest sies å ha vært makaber.
Så det er bare å påklage forhold i etterkant folkens, da får man hjelp av norske domstoler liksom. Ja vel, ja.
Jeg vil også gå inn på et par episoder under behandlingen i høyesterett.
Høyesterettsdommer Oftedal Broch’s spørsmål til advokat Knudsens prosedyre om mulighetene til misbruk av loven: ’’Har De beviser på overgrep fra politiets side så lenge loven har vært praktisert?’’ Selvsagt et spørsmål mot bedre vitende, han visste selvfølgelig at ingen norsk politimann var dømt for overgrep. Da er det også rimelig vanskelig å bevise.
Høyesterettsdommer Øye’s kommentar til advokat Knudsens prosedyre omkring betenkningene til visitasjonsloven (den som gir politiet rett til å ransake personer)
tilfeldig, uten mistanke om kriminelle forhold): ’’ Det hadde med forholdet til utenlandske statsborgere å gjøre!’’.
Oj! Denne var saftig! Jeg har mistenkt det i mange år, ut i fra hvordan den norske eliten har ordlagt seg, men det er nesten sjokkerende å få det bekreftet allikevel.
Det hadde med utenlandske statsborgere å gjøre. Ikke etniske nordmenn, ikke bønder, ikke ’’mennesker med lav utdannelse’’, ikke Harry og Harriett, ikke mennesker med fremmedfrykt, ikke mennesker med ulvefrykt etc. etc. etc., ikke oss!
Vi er altså ingen målgruppe, ingen interessante mennesker med mørk hudfarge og eksotisk religion, som det kan stå prestisje av å forsvare. Og målgruppe må man være. Ellers har man ikke noe med å komme her å påberope seg menneskerettighetene.
Da må man først være mennesker. Ikke.....det vi er. At flåskjeftede journalister hånlig omtaler de segmenter av befolkningen som har flest skyttere og jegere som ’’Harry-folket’’, det får vi tåle. Men dette har tatt helt av. Det har blitt norsk rett!
Nå føler jeg at jeg forstår hvordan det var å være svart i USA’s sydstater under borgerrettsbevegelsens aktive tid i 50-60 årene. Det er åpenbart at det hadde ikke spiller noen rolle hvor mye dokumentasjon eller hvilke argumenter man har, når man er en....nigger!
Et annet bemerkelsesverdig punkt er dommer Flocks omtale av kontrollens prinsipielle omfang, med det mener jeg hvilken grense som måtte finnes for politikontroll av dette og hint. Dette er og blir et område som Norge ser ut til å
skaffe seg en særposisjon. Hør bare:…..å eie våpen er ingen rett for enhver. Anskaffelse krever tillatelse av politiet gjennom utstedelse av våpenkort.
………politiets kontroll har altså som formål å se til at disse pliktene etterleves.’’
Å eie bil, PC,TV, barskap -" you name it" - er ingen rettighet for enhver.
Ærgo - er mor Nille en sten! Politiet kan komme inn å kontrollere samtlige av hjemmets gjenstander dersom dette ikke er en rettighet å eie. Jeg har for øvrig aldri hørt om en slik rettighet til å eie noe som helst. Presedensen dette setter er altså at politikerne kan gi politiet myndighet til hva som helst videre.
Det er som de andre nevnte sakene viser kun fantasien som setter grenser for norske myndigheters aksjoner mot befolkningen. Et mer usivilisert juridisk prinsipp må man til de få diktaturer som er igjen i verden for finne maken til.
Til slutt en oppsummering av hva Høyesterett faktisk avviste:
Johs Andenæs utredning som konkluderer med konflikt med grunnloven og EMK og advarer Stortinget.
Spiller ingen rolle.
Våre advokaters påvisning av at det er ekstra merkelig at en forvaltningsfunksjon ikke fritar huseier for straffeforfølgelse ved første forseelse.
Spiller ingen rolle.
Våre advokaters påvisning av at Norge er alene om en slik lov etter å ha undersøkt lovverket i Sverige, Danmark, Finland, Island Tyskland, Østerrike, Nederland, Frankrike og Storbritannia. Dette var et viktig poeng for Johs Andenæs.
Spiller ingen rolle
Vidar Bjørnstads utsagn på vegne av Arbeider-partiet om at det ikke var meningen at loven ”skulle håndheves så mye’’.
Spiller ingen rolle
Karin Kjølmoen som i Arbeiderpartiets skiftelige svar sier at loven er nødvendig for at politiet skal kunne misbruke den og ransake private hjem.
Spiller ingen rolle
Kristin Halvorsens skriftlige utsagn om at SV ikke hadde satt seg inn i verken grunnlovsspørsmålet eller EMK før de skaffet flertall for loven.
Spiller ingen rolle
Stortingsdebattens sterke advarsler mot å vedta loven på grunn av Andenæs arbeider og annet.
Spiller ingen rolle
POD la frem statistikk fra 24 politidistrikter hvor det er gjennomført 203 kontroller i 8
”Etter det opplyste ble det ikke avdekket andre straffbare forhold enn ved ett tilfelle der det ble funnet et registreringspliktig, men uregistrert skytevåpen.”
Spiller ingen rolle.
Henviser til NJFF uttalelse:
”Gjeldene regler for oppbevaring av våpen og ammunisjon i private hjem er for så vidt strenge nok.
Problemet var at de ikke ble etterlevet.”
Kriminalsjef Roger Andresen, Oslo, som nettopp gjennomfører kontrollen, skriver:
”Det viser seg at våpeneiere i Oslo er lovlydige folk. Av alle de kontrollene vi har gjort, har vi ikke sett et eneste kritikkverdig forhold. Alle oppbevarer våpnene i godkjente våpenskap. Derfor blir det heller ikke mye å stjele fra norsk hjem.”
Spiller ingen rolle.
Høyesterett henviser til høringsuttalelsen fra NJFF. (Utrolig)
Se ovenfor.
Videre har justisminister Dørum sagt dette om skyttermiljøet fra talerstolen i Stortinget:
”Jeg ser på dem som driver med skyting som sport eller som i andre sammenhenger har våpen i Norge,
som forbilledlige borgere.”
Spiller ingen rolle.
Vi påviser at politiet vil misbruke loven:
Steinar Hynne, Skien politikammer, skriver:
”Under helt spesielle omstendigheter er det klart vi kan gjennomføre husbesøk.”
Spiller ingen rolle
Vi påviser at politiet vil misbruke loven:
Politiadvokat Helge Eidsvaag i Hedemark forsikrer:
”Dersom en jeger, skytter eller våpeneier blir tatt form beruselse på offentlig sted, kan vedkommende regne med hjemmebesøk av oss."
Spiller ingen rolle.
Vi påviser at politiet vil misbruke loven:
Åge Ditlefsen ved Sør-Trøndelag politidistrikt, skriver:
”Får vi tips om et eller annet er vi nødt til å sjekke, ellers ikke.”
Spiller ingen rolle
Vidar Bjørnstad svarer for alle representantene i Akersus, og han skriver at stortingsrepresentantene legger opp til at loven skal missbrukes:
”Det er en lovhjemmel for at politiet kan lete etter ulovlige våpen.”
Spiller ingen rolle,
men sier
”antar jeg at det her bare er tale om en mulighet (missbruk) av teoretisk karakter.”
Nei, høysterettsassessor Flock avfeier alt sammen med at:
’’ De kan jo bare klage i efterkant!”
Er det noen lesere som har et diplomatisk ord som egner seg på trykk som svar til det, vil jeg gjerne komme i kontakt med vedkommende.
Alt i alt er jeg ganske sikker på at denne dommen er kommet i stand av allmennpreventive hensyn. Like lite som det er mulig å få noen politimann dømt for overgrep i Norge, like umulig skal det være å saksøke Staten for brudd på menneske- rettighetene. Politiet mister makt om denne loven faller, og det tillater ikke norsk rett.
Detaljene spiller åpenbart ingen rolle.
Jeg har til slutt kommet til at vi må gå videre med dette. Det at ingen vestlige land har maken til denne loven, burde gi oss alle sjanser i Strasbourg.
o0o
At Høyesterett skulle avsi en dom med den begrunnelse at norske våpeneiere bedriver uvettig våpenbruk m.m. p.g.a. skjødesløs oppbevaring i hjemmet, kom som et sjokk på oss.
Også at hjemmebesøket er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlig trygghet og for å forebygge uorden og kriminalitet, var en forbløffende holdning fra 5 av rikets høyeste dommere.
Med bakgrunn i bl.a. disse begrunnelser , er hjemmebesøket anket til EMK.
Utdrag av anken til EMD:
Grunnlaget for en anke til:
Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol.
Høyesteretts dom av 12.11.2004 må alle med lovlige registrerte våpen forholde seg til. Det som er vanskelig å akseptere, er Høyesteretts begrunnelse for dommen.
Hvordan har de 5 dommerne klart å komme frem til at norske registrerte våpeneiere driver med uvettig våpenbruk m.m. som følge av skjødesløs oppbevaring i hjemmet.
Hvordan kan disse 5 personer koble en stadig økende volds tendens i de siste tiår før lovendringen i 1998 opp mot oss konkurranseskyttere og jegere?
Og hva har statistikk over anmeldte lovbrudd som viser for eksempel mer enn firedobling av antallet væpnede ran i perioden fra 1994 til 1998, med vår aktivitet å gjøre?.
Hva er det Norge skal beskytte seg mot som ingen andre land har valgt å beskytte seg for? Hvilket syn kan disse 5 dommerne ha på norske jegere og konkurranseskyttere når de skriver dette:
”Den omstendighet at få eller ingen andre europeiske land har valgt å anvende tilsvarende beskyttende virkemidler på dette området, kan vanskelig tillegges vekt ved vurderingen av spørsmålet om nødvendigheten av den ordning som er etablert i våpenloven § 27a.”
Hele punkt 72 i dommen står for meg som et stor nasjonal gåte.
(72) Som nevnt er våpentettheten meget stor i Norge. Men landet har samtidig en lang tradisjon for at sivile skytevåpen først og fremst hører hjemme under jakt og konkurranseskyting med tilhørende trening. Skytevåpen har således liten plass i andre sammenhenger.
Våpenlovgivningen er et resultat av disse forhold og av myndighetenes erfaringer med uvettig våpenbruk m.m. som følge av skjødesløs oppbevaring i hjemmet. Ordningen synes også å ha sammenheng med en stadig økende voldstendens i de siste tiår før lovendringen i 1998. Fremlagte tall fra statistikk over anmeldte lovbrudd viser for eksempel mer enn firedobling av antallet væpnede ran i perioden fra 1994 til 1998.
Endringene i våpenloven kom i tillegg til andre lovendringer som tok sikte på å forhindre ulovlig våpenbruk. Den omstendighet at få eller ingen andre europeiske land har valgt å anvende tilsvarende beskyttende virkemidler på dette området, kan vanskelig tillegges vekt ved vurderingen av spørsmålet om nødvendigheten av den ordning som er etablert i våpenloven § 27a.
Disse 5 dommerne har dog skjønt at politiet oppfører seg på en annen måte enn andre forvaltningsorgan når de i dommen uttaler (48) at det gir våpeneieren mulighet:
”til å rydde av veien gjenstander som han ikke ønsker at politiet får mulighet for å iaktta i hjemmet på sin vei til eller fra våpnene.
Men varselet har også en annen virkning:
Det gir både våpeneieren og andre i husstanden mulighet for å innstille seg mentalt på det hjemmebesøk som er i vente. Dermed reduseres den utrygghet og frykt som et uvarslet besøk fra politiet lett kan være forbundet med”
Hva slags argument er dette fra landets høyeste rettsinstans.?
Verken våpeneieren eller andre i husstanden behøver å innstille seg mentalt på å få f.eks brannvesen eller E- verk inn i hjemmet.
Alle vet at ingen av disse to etater kan straffe oss. Finner disse etater meget graverende feil må de anmelde oss til politiet. Politiet som kontrollorgan, vil etter politiloven, straffe umiddelbart, noe som også kom fram av forklaringen fra Romerike politis representant i Oslo Tingrett.
Dommerne påpeker også muligheten til å påklage politiets oppførsel/handlemåte ved uregelmessigheter (52):
”Med de klare begrensninger som er innebygd i ordningen og de rettssikkerhetsgarantier som ligger i adgangen til å påklage en opptreden utenfor lovens ordning, er risikoen for misbruk svært liten. ”
og videre i punkt (74):
”og adgangen til å påklage en opptreden i strid med ordningen. Dette er forhold som må gi et tilstrekkelig vern mot misbruk. ”
Vi har i dag et politi som har avlagt ed på at det ikke skal gjøre ulovligheter. Hvordan går det da når man anklager politiet for å gå utover sin myndighet og bryte den lov det skal forvalte?
Det vil ende med at anmelder ( i vårt tilfelle, våpeneieren) blir anmeldt for falsk anmeldelse av politiet (dominoeffekten)
EMK art. 8 sier at enhver har rett til respekt for sitt privat- og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse, og at det ikke skal skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven.
Likevel påstår disse 5 dommerne at Norge er i en særstilling når de skriver at Norge ikke kan ta hensyn til at ingen andre europeiske land har valgt å anvende tilsvarende beskyttende virkemidler (hjemmekontrollen) på dette området, og konklusjonen blir derfor at hjemmekontrollen :
”er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlig trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. »
Konkurranseskyttere og jegere har aldri vært en trussel mot kongeriket Norge, snarere tvert i mot, men det har ikke disse 5 dommerne overhode ikke tatt hensyn til.
Informasjon vedr. innsending av klage til
Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol. (EMD)
1.) EMD er et internasjonalt organ som under visse omstendigheter kan motta klager fra personer som mener at deres rettigheter i henhold til DEM er blit krenket. Ved denne Konvensjon har en rekke Stater i Europa påtatt seg å sikre visse grunnleggende rettigheter. Disse rettigheter finnes i selve Konvensjonen og i de 4 tilleggsprotokollene nr. 1, 4, 6, 7 og 13. De anbefales å leses nøye gjennom dem og eventuelle reservasjoner som er gjort av den berørte Stat, som er vedlagt.
2.) Hvis De mener at en av Statene i den vedlagte listen, har forulempet Dem direkte og personlig, ved å krenke en av disse grunnleggende rettigheter, kan De sende inn en klage til Domstolen.
3.) Domstolen kan imidlertid kun behandle klager som er relatert til de rettigheter som finnes i Konvensjonen eller tilleggsprotokollene.
5.) De kan kun klage til DEM over forhold som myndigheter (For eksempel lovgiver, domstoler, forvaltningsmyndigheter osv.) i den berørte stat har ansvar for. Domstolen kan ikke behandle klager mot privatpersoner eller private organisasjoner.
6.) I henhold til art. 35 (1) i Konvensjonen kan DEM behandle klagen Deres bare dersom alle nasjonale klagemuligheter har vært uttømt og dersom De bringer klagen inn for EMD innen 6 mnd. fra den siste endelige nasjonale avgjørelse.
11.) Seksmåndersfristen blir avbrutt når De sender det første brevet med en klar fremstilling av klagepunktene, selv om det er summarisk, eller sender inn et utfylt klageskjema.
o0o
Anke til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol.
Jmfr. Artikkel 34 i Menneskerettighetskonvensjonen og reglene 45 og 47 i Domstoles regelverk.
Klageren: Are Fosjord Brøtergt. 6, 2000 LILLESTRØM.
Representantens navn: Advokat Knud Jacob Knudsen, DLA Nordic, Boks 1364 Vika, 0114 OSLO.
16.)Siste og endelige nasjonale avgjørelser:
- november 2004 Norges Høyesterett Dom.
17.) Andre avgjørelser:
- august 2003 Romerike politidistrikt Vedtak om tilbakekalling av våpenkort mv..
- september 2003 Politidirektoratet Vedtak om tilbakekalling av
våpenkort mv..
- mars 2004 Oslo Tingrett Dom.
18.)Finnes det eller fantes det noen annen anke- eller klagemulighet som har betydning? Hvis det er tilfelle, bes De redegjøre hvorfor.
Nei. Alle nasjonale anke- og klagemuligheter er uttømt.
19.) Opplysninger om klagerens formål.
Formålet ved klagen er å få fastslått at Are Ole Fosjords rettigheter etter EMK art. 8 har vært krenket ved våpenloven §27a annet ledd er i strid med retten til respekt for hjemmet etter EMK art. 8.
Kort orientering om saksforholdet.
Våren 2003 besluttet Romerike politidistrikt å kontrollere hvordan et utvalg registrerte våpeneiere oppbevarte sine våpen hjemme. Grunnlaget for kontrollen var våpenloven § 27a som gir politiet rett til å kontrollere oppbevaringen av skytevåpen i private hjem. Bestemmelsen trådte i kraft 5. juni 1998, og lyder slik:
”Skytevåpen eller en vital våpendel, samt ammunisjon, skal oppbevares forsvarlig nedlåst. Kongen fastsetter nærmere regler for oppbevaring. Slike regler kan også gjelde for skytevåpen, våpendeler og ammunisjon som nevnt i § 5.
Politiet kan foreta kontroll med oppbevaringen hos den som har skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. Hos private kan slik kontroll bare gjennomføres etter forhåndsvarsel.”
Utfyllende regler om politiets kontroll er fastsatt i våpenforskriften § 22-5:
”Ved kontroll av sivil oppbevaring av skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, jf våpenloven § 27a annet ledd, skal politiets forhåndsvarsel være mottatt av innehaveren av våpenkortet minst 48 timer før kontrollen finner sted. Kontrollen skal skje på de(t) sted(er) som anvises av våpeneier som oppbevaringssted for våpen, våpendeler og ammunisjon. Mangler våpen eller våpendeler som står oppført på vedkommendes våpenkort, skal vedkommende avkreves en fyllestgjørende forklaring på hvor gjenstandene befinner seg, samt gis en kort frist til å fremlegge de aktuelle våpen/våpendeler for kontroll.”
Are Ole Fosjord eier et antall registerte våpen som han oppbevarer hjemme i et spesialinnredet og sikret rom med alarm tilknyttet vaktselskap. Oppbevaringen er i samsvar med våpenloven og våpenforskriften, og det har aldri foreligget mistanke om at Fosjord har oppbevart sine våpen på en ulovlig måte.
Fosjord ble tilskrevet av Romerike politidistrikt 6. mai 2003 hvor det ble meddelt at politiet ønsket å kontrollere at våpnene ble oppbevart forskriftsmessig. Fosjord ble bedt om å ta kontakt pr telefon for å avtale tid for kontroll. Fosjord mente at våpenloven § 27a annet ledd var i strid med Grunnloven § 102 og EMK art 8. Hans advokat meddelte derfor til politiet at Fosjord av prinsipielle grunner ikke ville medvirke til kontrollen, men at Fosjord derimot ønsket å prøve lovligheten av kontrollen for domstolene.
Dette ledet til at politiet 30. juni 2003 sendte varsel til Fosjord om at det kunne bli aktuelt å inndra hans våpenkort, selge de våpen som var beskrevet i våpenkortet, samt vedta forbud mot at Fosjord eiet eller i fremtiden anskaffet våpen. Den 20. august 2003 traff Romerike politidistrikt vedtak slik som varslet. Begrunnelsen for vedtaket var at politiet anså Fosjord for ikke å være tilstrekkelig pålitelig til å inneha skytevåpen når han ikke ville medvirke til politiets kontroll.
Fosjord påklaget politiets vedtak til Politidirektoratet som 26. september 2003 besluttet ikke å ta klagen til følge. Fosjord nektet å innlevere sine våpen, og varslet at han ville reise søksmål for å prøvet gyldigheten av Politidirektoratets vedtak, og derigjennom gyldigheten av våpenloven § 27a annet ledd. Da Fosjord ikke rettet seg etter vedtaket, ble han 2. desember 2003 siktet for overtredelse av våpenloven § 33 første ledd annet punktum, jf tredje ledd jf § 8 første ledd for å ha eiet eller innehatt skytevåpen uten tillatelse fra politimesteren (våpenkort). Overtredelse av de nevnte bestemmelser straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.
Samtidig med siktelsen begjærte Romerike politidistrikt ransaking av Are Fosjords bolig. Begjæringen ble tatt til følge av Nedre Romerike tingrett 3. desember 2003. Etter henvendelse fra Fosjords advokat ble iverksettelsen av ransakingen utsatt i påvente av at Fosjord innen 12. desember 2003 tok ut stevning mot staten, samt begjærte midlertidig forføyning for at han hadde rett til å beholde sine våpen inntil hovedsaken var rettskraftig avgjort.
Beslutningen om ransaking ble etter kjæremål fra Are Fosjord opphevet av Eidsivating lagmannsrett 21. januar 2004.
Stevning og begjæring om midlertidig forføyning ble inngitt til Oslo tingrett 11. desember 2003. Are Fosjord nedla påstand om at vedtaket om inndragning av Are Fosjords våpenkort var ugyldig, samt at han hadde rett til å beholde sine våpen inntil søksmålet var rettskraftig avgjort.
Hovedforhandling ble avholdt 8. mars 2004 i Oslo tingrett og saken brakt inn for Høyesterett 19. og 20. oktober 2004.
15.) Opplysninger om eller de artikler i konvensjonen og/eller dennes tilleggsprotokoller som De mener er krenket, samt de argumenter som støtter dette:
Politiets rett til kontroll av oppbevaring av skytevåpen etter våpenloven § 27a er i strid med EMK art 8.
Are Fosjords hovedsynspunkt er at politiet ikke skal ha adgang til private hjem med mindre det foreligger konkret mistanke om lovbrudd. Det er prinsipielt betenkelig med bestemmelser som hjemler inngrep uten konkret mistanke. Bakgrunnen for dette er at politiets hovedoppgave er å forfølge straffbare handlinger.
Politiet klarer i praksis ikke å skille sine forvaltningsmessige oppgaver fra sin plikt til å forfølge straffbare handlinger. Samtidig er det i et moderne demokratisk samfunn særlig grunn til å være varsom med inngrep i hjemmet ettersom boligen etter hvert er et av de få steder hvor en borger gjennomgående ikke risikerer å bli overvåket eller kontrollert uten konkret mistanke.
Det følger av EMDs praksis at det må foreligge et påtrengende samfunnsmessig behov – ”pressing social need” – for at et inngrep skal anses nødvendig i et demokratisk samfunn. Det foreligger ikke et påtrengende samfunnsmessig behov for at politiet skal kunne kontrollere hvordan skytevåpen oppbevares i private hjem.
Lovens forarbeider viser at det ikke ble foretatt en grundig vurdering av behovet for våpenkontroll. Det ble i forarbeidene antatt at politiets kontroll vil ha en preventiv effekt, men dette ble ikke nærmere underbygget.
Det er liten sammenheng mellom våpenkontrollen og kriminalitetsbekjempelse fordi kontrollen kun kan gjennomføres overfor registrerte våpeneiere, det vil si personer som har tillatelse fra politiet til å inneha våpen (våpenkort). Vilkårene for å utstedt våpenkort er utførlig regulert i våpenloven og våpenforskriften.
Grunnvilkåret for å få utstedt våpenkort er at søkeren har et dokumentert behov eller annen rimelig for å ha skytevåpen – i praksis jakt eller konkurranse – og at politiet anser søkeren som edruelig og pålitelig, og dermed skikket til å inneha skytevåpen. Overfor kriminelle som gjennomgående bruker uregistrerte våpen, må politiet følge straffeprosesslovens regler om ransaking for å få adgang til hjemmet. Det ble ved innføring av politiets våpenkontroll ikke begrunnet hvorfor ransaking ikke er et tilstrekkelig virkemiddel overfor registrerte våpeneiere.
Politiets kontroll med våpenoppbevaring innebærer et uforholdsmessig inngrep. Retten til respekt for hjemmet er en sentral menneskerettighet. Dette understrekes ved at den både i Norge og i andre land er vernet ved grunnlovsbestemmelse. Dette tilsier en snever skjønnsmargin for staten.
En beslutning om kontroll med våpenoppbevaring behøver ikke begrunnes, og det stilles ikke krav til mistanke om brudd på oppbevaringsreglene for å kunne gjennomføre kontroll. Det er heller intet til hinder for å gjennomføre flere kontroller i forhold til én person.
Etter våpenforskriften § 22-5 skal kontrollen skje ”på de(t) sted(er) som anvises av våpeneier som oppbevaringssted for våpen, våpendeler og ammunisjon”. Denne stedlige begrensning er ikke fullt ut gjennomførbar ettersom politiet nødvendigvis vil observere forhold på vei til oppbevaringsstedet. Den stedlige begrensning kan også omgås i praksis, særlig dersom kontrollen gjennomføres av flere polititjenestemenn.
Til tross for at flere europeiske land nylig har revidert sin våpenlovgivning, er det kun Norge og Sverige som gir politiet rett til å kontrollere hvordan våpen oppbevares i private hjem uten at det foreligger mistanke om lovbrudd. I Sverige er imidlertid overtredelse av oppbevaringsreglene ikke straffbart, slik at Sverige har beholdt et klart skille mellom politiets påtalefunksjon og politiets forvaltningsmessige oppgaver. Norge er dermed alene om å ha en straffesanksjonert politikontroll med våpenoppbevaring. Samtidig er det ikke dokumentert at det i Norge foreligger særskilte problemer med våpenoppbevaring i private hjem som gjør en slik straffesanksjonert kontroll nødvendig.
o0o o0o o0o
Etterord.
Hvordan kan Norge være bekjent av at skiskyttere, jegere og konkurranseskyttere blir erklært som ”uvettige våpenbrukere m.m. som følge av skjødesløs oppbevaring i hjemmet.” av rikets høyeste dommere.
Det norsk samfunn kan heller ikke akseptere at Høyesterett påpeker at ordningen (hjemmebesøksparagrafen) ”synes også å ha sammenheng med en stadig økende voldstendens i de siste tiår før lovendringen i 1998.”
Det er et paradoks at de personene, våpeneierne, som Høyesterett har erklært som uvettige våpenbrukere og skjødesløse med våpenoppbevaringen, er av politiet erklært for ; edruelig, pålitelige og særdeles skikket til å inneha og bruke våpen til idrett og jakt.
NV har på denne bakgrunn oversendt dommen fra Høyesterett til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol og håper denne har et fornuftig syn på norske konkurranseskyttere og jegere.
o0o
Politiets omgjøring av vedtak om inndragning av Are Fosjords våpenkort.
Det kongelige Justis- og politidepartement
Politidirektoratet Postboks 8051 Dep., 0031 OSLO.
Vår REF.: Dato:
2004/11995 22.02.2005
Inndragning av våpenkort – Are Fosjord.
Vi viser til tidligere korrespondanse i saken, senest Politidirektoratets brev til departementet av 25.01.2005. Videre vises til møte i Justisdep. 17. februar 2005.
Are Ole Fosjord fikk sitt våpenkort tilbakekalt av Romerike politidistrikt i vedtak av 20. august 2003, da han motsatte seg å medvike til politiets inspeksjon av skytevåpen i hans hjem. Romerike politidistrikts vedtak om tilbakekall av våpenkortet ble opprettholdt ved Politidirektoratets vedtak av 26. september 2003.
Vedtaket om tilbakekall var alene begrunnet med Fosjords motstand mot gjennomføringen av inspeksjon i eget hjem, idet han mente at det rettslige grunnlag for slik inspeksjon var grunnlovsstridig, eventuelt i strid med EMK. Han ønsket derfor å få prøvet det rettslige grunnlaget for domstolene. Det forelå ingen mistanke om at Fosjord oppbevarte sine våpen i strid med våpenforskriften, eller at Fosjord for øvrig hadde begått lovbrudd som tilsa at han måtte ansees som uskikket til å inneha skytevåpen.
Spørsmålet ble deretter brakt inn for Oslo tingrett for rettslig avgjørelse ved stevning av 11. desember 2003. Oslo tingrett avsa dom den 22. mars 2004, hvor Staten v/Justisdepartementet ble frifunnet. Saken ble deretter anket direkte inn for Høyesterett, som ved dom av 12. november 2004 stadfestet tingrettens dom. Etter at Høyesterett traff avgjørelse i saken har Fosjord gitt til kjenne at han vil innrette seg lojalt etter dommen.
Departementet finner det ikke tvilsomt at bakgrunnen for Fosjords nektelse av å medvirke til inspeksjon av våpenoppbevaringen i eget hjem, var hans ønske om å få en rettslig avklaring av forholdet mellom våpenloven § 27a annet ledd og henholdsvis Grunnloven § 102 og EMK art. 8. På bakgrunn av dette finnet departementet at nektelsen, i denne konkrete sak, ikke innebærer en presumpsjon for uskikkethet ovenfor hans våpeninnehav.
Departementet finner videre å legge avgjørende vekt på at Fosjord har handlet på prinsipielt grunnlag.
På denne bakgrunn anser departementet det ikke påkrevd for sakens utfall, å foreta en nærmere vurdering av Politidirektoratets anførsler om Fosjords forhold før og etter Høyesteretts domsavgjørelse av 12. november 2004.
Departementet har likevel notert seg Politidirektoratets opplysninger.
Justisdepartementet finner på bakgrunn av ovennevnte å ville omgjøre Politidirektoratets vedtak om tilbakekall av Are Ole Fosjords våpenkort.
Vi ber om at Are Ole Fosjord v/advokat Knud Jacob Knudsen blir underrettet om departementets vedtak.
Med Hilsen
Magnar Aukrust Morten Thomsen
avdelingsdirektør førstekonsulent.